Rapport fra et seminar ved Universitetet i Trondheim.
Redigert av
Steinar Thorvaldsen. (e-post: steinar@lutd.hitos.no)
Professor A.E. Wilder-Smith:
Har hele tre naturvitenskapelige doktorgrader (kjemi, biokjemi og farmakologi). Utdannet ved Oxford, har vært forskningsleder ved private virksomheter og professor flere steder i Europa og USA. Ved universitetet i Bergen var han professor i farmakologi 1960-62. Wilder-Smith er en vitenskapsmann med bred bakgrunn og narkotikaspørsmål som spesialområde. Han har reist over hele verden som gjesteforeleser. Wilder-Smith har også skrevet mange populærvitenskapelige bøker.
Udo Middelmann:
Utdannet som jurist og teolog i Tyskland, USA og Sveits. Han har ellers arbeidet ved studiesenteret L'Abri Fellowship i Sveits hvor han var en av forfatteren Dr. Francis Schaeffers nærmeste medarbeidere.
A.E. Wilder-Smith: "Naturvitenskap og livssyn i vår tid".
Uten fare for å overdrive kan vi si at den naturvitenskapelige metode har hatt en meget stor framgang. Den systematiske eksperimentering med naturen og den kunnskap og innsikt som dette har gitt oss, er grunnleggende for all teknisk og industriell utvikling i vårt samfunn. Den store kunnskapsmengde som man har kommet fram til i fysikk, kjemi, biologi og andre grener av naturvitenskapen, utgjør i dag en del av grunnlaget for våre liv, og det er vanskelig å tenke seg hvordan vi skulle kunne overleve uten dette.
Med slike triumfer i minne er det ikke vanskelig å forstå at den naturvitenskapelige metode også har blitt forsøkt anvendt innen stadig nye områder av livet. Noen ganger har dette vært vellykket, og andre ganger har det blitt gjort på ukritisk og skadelig måte. Selv tror jeg det er fruktbart og sunt å være opptatt med naturvitenskapens grunnlag og begrensning. Dette er i dag viktigere enn noensinne. Livet og samfunnet er blitt komplisert, og man bør være opptatt av grunnlaget man står på.
Jeg er glad for initiativet til dette seminaret her ved Universitet i Trondheim, Norges tekniske høgskole. Med seminaret i hendene på A.E. Wilder-Smith og Udo Middelmann, er jeg sikker på at vi i løpet av disse tre dagene vil bli ledet gjennom en interessant og viktig verden. Med deres innsikt i naturvitenskap og filosofi og brede kjennskap til den europeiske kultur og kristne tradisjon, er jeg sikker at de har noe å gi tilhørerne.
Først må jeg nevne at jeg ikke taler til dere som vitenskapsmann, men som en person med bakgrunn i et juridisk og senere et teologisk studium. De siste 15 årene har brakt meg i kontakt med mange forskjellige mennesker og deres spørsmål og innsikt. Dette har også lært meg en god del, og det er bl.a. en del av denne innsikt jeg gjerne vil dele med dere her.
Jeg er klar over den mistanke mange naturvitere idag har overfor ikke-vitenskapsmenn. Men som teolog vil jeg få minne dere om det faktum at teologien lenge ble ansett for å være "vitenskapens dronning" - ikke nødvendigvis fordi den var den peneste, men fordi den ga retningslinjer for hele livet og den menneskelige eksistens. Vi må ikke glemme at Kepler, Galilei og Newton alle hadde et nært forhold til sin tids teologer. For å virkelig forstå disse store vitenskapsmennene, må vi også sette oss inn i den teologi og virkelighetsforståelse de hadde sin bakgrunn i.
Galilei hadde nær forbindelse med klostrene. Kepler studerte teologi i Tübingen i årene 1591-94, men mistet lysten på en teologisk karriere blant annet på grunn av den religiøse striden som da feide over hele Mellom-Europa og endte i 30 års religionskrig. Til tross for dette forlot han aldri sin lutherske bakgrunn, og etter teologistudiet fortsatte han som lærer i matematikk ved det lutherske akademi i Graz i Østerrike. Newton ble som 18-åring sendt til Cambridge tilsynelatende for å gå inn i kirken, men kom der under innflytelse av matematikken, noe som forandret hans karriere. Alle disse tre foregangsmenn kan bare ses og forstås på bakgrunn av den teologi de hadde sine røtter i.
All forskning bygger på grunnleggende forutsetninger
Det
er viktig å innse betydningen av den verdensforståelse vi egentlig har som
grunnlag for vår søken og forskning. Hva er den egentlige "Weltanschauung" vi
betrakter virkeligheten ut ifra? For våre spørsmål og våre svar, uansett hva vi
gransker eller hvor vi søker, avhenger av den virkelighetsmodellen vi
holder fast ved . Jeg kommer til å se og undersøke det min tanke tillater meg å
se og undersøke. Jeg kommer bare til a se det som modellen tillater meg å se, ut
ifra mitt sett av grunnleggende forutsetninger.
En modell svarer ikke nødvendigvis til virkeligheten. Den kan være et fantasiprodukt eller den kan ta for seg bare en del av virkeligheten. Modellen må i seg selv ikke bli noe uforanderlig jeg arbeider utfra, men den må utvides alt etter med hvilken grad av ærlighet jeg åpner meg for den objektive virkelighet der ute.
Det motsatte av en slik ærlighet er faktisk trangsynthet, det å si at noe ikke passer inn i min modell og derfor ikke er en del av virkeligheten . Det jeg faktisk har gjort i et slikt tilfelle, er å ha satt min modell lik virkeligheten, istedenfor å la virkeligheten der ute trenge seg inn i modellen som jeg har skapt i min bevissthet.
Spørsmålet som stilles hver av oss, - slik som det stilles mennesket gjennom hele historien, er hvorvidt jeg tillater virkeligheten å innvirke på min modell. Tar jeg egentlig med så mye av livet slik det må leves hver dag, 24 timer i døgnet, eller nærmer jeg meg virkeligheten bare fra et snevert og forutinntatt bilde? Forandrer jeg modellen ved å stille flere spørsmål slik at jeg må finne flere svar, eller har jeg lukket modellen, slik at alle problemer enten blir bortforklart eller presset inn i den modellen som jeg har valgt, uten sammenheng med virkeligheten rundt meg?
Det som jeg nettopp har sagt, er slett ikke fremmed i dagens tenkning. Idag gis det ofte to svar på dette problemet:
For det første kan jeg underordne alt under min tanke. Dette fører til at jeg holder meg til et bestemt, uforanderlig tenkesett som enten er det som er akademisk akseptert eller demokratisk valgt til å være virkelig. Med andre ord: jeg holder meg til et naturvitenskapelig, teologisk, psykologisk e.l. tanketyranni.
En annen vei å gå er å holde seg utelukkende til det som er sant for meg - i mine egne opplevelser. I dagens kunst, f.eks., blir ofte det som er spontant, fritt og ustrukturert sett på som den eneste sannhet.
Faren vi da står overfor som mennesker, naturvitere eller teologer, er enten å holde fast ved en stramt begrenset modell som ikke tillater justeringer fra en objektiv virkelighet; eller å holde fast ved at intet annet enn det jeg opplever med mine subjektive følelser, er virkelig. Sannhet er i såfall bare en måte jeg betrakter virkeligheten på, og ikke virkeligheten selv.
Middelalderens tenkning.
For å illustrere dette litt, kan
vi gå tilbake i historien til århundrene før Kepler, Galilei og Newton. I denne
perioden må vi forstå en del av kulturhistorien som en idéhistorie, hvor
bestemte idéer formet menneskenes tenkning.
Romerriket hadde brutt sammen i år 410 under øst-goternes angrep. Det som falt, var et imperium bygget på republikken, keiserens guddommelighet og den militære styrke. Det som fortsatte etter 410 var ikke lenger et politisk mektig imperium, men heller et teologisk rike, som etterhvert skulle bli den romersk-katolske kirke. Pavedømmet forsøkte å opprette en politisk enhet døpt i kristendommens navn.
På grunn av denne bestemte åndelige oppfatning av det romerske riket etter 410, er det klart at menneskene valgte å ta et skritt over mot det overjordiske, eller det som kirken satte opp som "himmel". Man bygget ikke lenger på intellektuelle og politiske faktorer. Livet ble bare betraktet som et trappetrinn til himmelen, og ikke som noe meningsfylt i seg selv. Kunst og håndverk var underutviklet og undertrykket.
Med en slik livsbetraktning ble arbeid, kreativitet, det å forme virkeligheten rundt seg og det å oppdage naturen, sett på som noe mindreverdig. Arbeid ble rettferdiggjort bare ut ifra hvorvidt det kunne få meg inn i himmelen, og ikke som noe rettferdiggjort i seg selv p.g.a. en grunnleggende overenskomst mellom en skapende Gud og skaperverket, som bar skaperens bilde.
Sammen med dette synet på arbeid, kom hele synet på naturen og det å gjøre eksperimenter. Verden ble sett på som et bilde av guddommelig godhet, men bare som et bilde av guddommelig godhet for å vise mennesket frelsens mulighet ved å gjøre gode gjerninger. Men med en slik todeling mellom den nåværende eksistens og den virkelige verden som skulle komme, kunne det som eksisterte nå ikke ha sann interesse. Universet ble bare sett på som en moralsk forsøksarena .
Teologi, livssyn og virkelighetsforståelse var i middelalderen bundet til den romersk-katolske lære uten noen understrekning av betydningen av etterprøving i den egentlige verden rundt oss. Kirken hadde så stor innflytelse og makt over selve livet, at den ikke tolererte noen annen autoritet enn dens egen åndelige autoritet. Den hevet faktisk seg selv opp til Guds plass. Det det ble lagt mest vekt på i den enkeltes liv var meditasjon framfor handling.
Imidlertid hadde denne middelalderske virkelighetståelse også en positiv side. Vi må ikke fra vårt synspunkt automatisk eller ukritisk forakte den. En positiv side var at middelalderens menneske forsto seg selv som å leve i et personlig univers. Det trengte ikke primært å finne sin identitet i den upersonlige materien som omgav dem. Mennesket visste at det befant seg i et personlig univers som tok til med en personlig skaper: Bibelens Gud.
Dessuten hadde de en enhetlig tenkning hvor alt var sammenknyttet i en enhetlig og fornuftig oppfatning av universet. De arbeidet med et forenet kunnskapsområde, i motsetning til det spesialiserte, spaltete syn på kunnskap som det moderne mennesket har.
Videre uttrykte de sitt syn gjennom ønsket om harmoni en "sfærens harmoni". Stjernene ble ikke studert så mye for å forstå hvordan de beveget seg, men mer for å oppdage noe av harmonien i selve skaperverket. Astrologi ble også studert for å forstå noe av den dypere harmoni i universet. Det ble antatt at stjernene virket inn på jordiske hendelser. Dette ble ikke primært betraktet som en skjebnetro, slik som arabisk astrologi lærte da den gjorde sitt inntog i vestlig tenkning rundt år 1000, men heller som et forsøk på å øke harmonien mellom alt som eksisterte.
Middelalderens virkelighetsbilde hadde også negative sider. Med kirkens krav på å ha den rette lære, godtok den ingen kontroll i universet utenfor, og satte derfor seg selv opp som Gud. Kirken var så opptatt med den åndelige siden av tilværelsen at den tolererte mye som var galt og grusomt i det praktiske liv. Svært lite ble gjort for a bekjempe sykdom og bedre helsen i folket. Svært lite ble gjort for å gjøre godt igjen urettferdigheten mellom de rike og de fattige. Hele feudalsystemet ble opprettholdt som noe normalt.
På 1200-tallet finner så en forandring sted. Ikke over natten, men gradvis. Thomas Aquinas' godkjennelse av den arabiske tekst av Aristoteles' tenkning, åpnet dørene for å studere enkelttingene. Holdningen forandret seg fra å se universet i lys av Gud. til å se universet i lys av seg selv. Drastisk formulert kunne en kalle det nye en "panteisme i kristne klær".
Kirkens folk, teologene, ble gudene som i seg selv var sentrum for alt som var å vite. Fra "gudene der ute" i den tidlige middelalderske teologi, skjedde en forandring til "gudene her inne" - i verden selv. Mennesket, eller mer spesifisert: kirkens folk, ble de som avgjorde hva livet var. Naturen ble samlingspunktet for deres nysgjerrighet og spørrelyst .
Det er på denne tiden at astrologien utvikler seg og får et voldsomt omfang. Disse okkulte grener av vitenskapen oppsto ut fra det livssyn at naturen ble betraktet som levende. Tingene i seg selv ble sett på som en del av et personlig vesen, som måtte bli forstått gjennom sin virkemåte med utspring i selve naturens sjel.
Man mente virkelig at tingenes natur var grunnfestet i natursjelen. Naturen ble personifisert, og målet ble å oppdage Naturen med stor N.
Denne naturfilosofi, som naturvitenskapen senere oppsto fra, blomstret på 12-1500 tallet. Naturen selv ble betraktet som god, og den var derfor en modell for den menneskelige eksistens. Nikolaus av Cusa beskrev i 1440 tilværelsen som et hierarki fra Gud til skapelsen, alt var ett. Frans av Assisi ga i sin omfavnelse av naturen uttrykk for den samme verdensforståelse, hvor Naturen var den endelige modell. Alt som skjer i naturen er godt, vi må lære av naturen, underordne oss den og bli ett med den. Pico Lazarelli så all åpenbaring og all kunnskap som egentlig én, Platon var den andre greske Moses i deres øyne. Giordano Bruno, mer dikter enn vitenskapsmann, men også Galileis forløper i Italia, betraktet naturvitenskapen som naturens religion. Naturen ble betraktet som en levende organisme, drevet og bebodd av en sjel - faktisk en vestlig form for animisme. 1 1584 skrev Bruno: "Det er ingen viktig filosofi som ikke ser verden og dens individuelle sfærer på en eller annen måte som levende". Naturen inneholdt Gud. Dette kom til uttrykk ved at naturen var full av sirkler, trekanter, plan og andre geometriske former.
Denne omfavnelsen av naturen kunne bare bli opprettholdt dersom deler av virkeligheten, med dens enkeltting og informasjon ble holdt nede og fikk liten betydning. Dette livssynet brøt da også sammen, vil jeg påstå, under trykket fra den uimotståelige virkelighet.
Det gradvise forfall av kirkelivet, pavens umoral, det at folk flyttet inn til byene, den utvidede handelsøkonomi i motsetning til den tidligere jordbruksøkonomien, konkurransen mellom byer og mellom rivaliserende politiske enheter, alt dette førte til at det kom til et sammenbrudd for menneskets storhetsfølelse og tanken om å være universets sentrum. Dessuten herjet den brutale Svartedauden i Europa på 1300-tallet og reiste spørsmålet om naturens egentlige harmoni og enhet. Alt dette arbeidet sammen for å fjerne antakelsen - og det var intet annet enn en antakelse - om en harmonisk natur og et harmonisk styre fra kirkens side over virkeligheten.
Gradvis ble kirkens lære forkastet. Den passet ikke lenger med virkeligheten og holdt ikke mål overfor den brutale virkelighet som presset på i menneskenes sinn, følelser og daglige virkelighet.
Renessansen i sør og reformasjonen i nord.
Den brøt
sammen på en annen måte i Sør-Europa enn i nord. Sør-Europas tradisjonelle
romersk-katolske bakgrunn ble erstattet av renessansens tenkning, humanismen,
som blomstret både innenfor og utenfor kirken.
Lenger nord skjedde det innenfor de nasjonale, intellektuelle, økonomiske og kulturelle felter en tilbakevending til noe som hadde vært tidligere. Det bibelske grunnlag, som var blitt oppløst i middelalderen av kirken, ble gjenoppdaget. En generell utdannelse ble satt igang av lutheranerne over hele Tyskland, både for kvinner og menn. Utdannelsen var gratis og brukte Luthers nye oversettelse av Bibelen som lærebok. Resultatet var at man oppnådde en bibelsk måte å betrakte virkeligheten på. I Bibelen fant man en forklaring på menneskets eksistens i tid og rom og svar på alle hvorforspørsmålene. Mennesket ble gitt den verdi det har i Guds øyne, framfor i kirkens øyne eller i en upersonlig naturs øyne.
Bibelens betoning av et syndefall i tid og rom, krevde en omsorg for det som var falt, og forklarte også hvorfor naturens harmoni bare var en idé og ikke en virkelighet. Guds kjærlighet krevde etterfølgelse. Videre fikk verdens skapelse en hensikt og verdi. Med reformasjonens gjenoppdagelse av Bibelen på 1500-tallet ble mennesket frigjort fra middelalderens overtro på disse områder.
Det ble betraktet som en kristen handling å studere naturen. Slike undersøkelser kunne bli en hjelp for mennesket til forbedring av dagliglivet. Dette var en forandring av menneskets oppfatning av universet, og førte med seg en intellektuell forståelse av Bibelens lære med økonomiske, vitenskapelige og sosiologiske resultater som skulle forandre mye av kursen i den europeiske kulturs historie. Et friskt ideal for vitenskapen ble født. Man tillot ikke lenger mennesket å bli sittende med den kunnskap det hadde. Kunnskapen måtte isteden utvides til nye områder, og den nåværende situasjon skulle forandres til det bedre for den kommende generasjon. Francis Bacons avhengighet av Bibelen som den grunnleggende autoritet fødte en virkelighetsfilosofi som "medførte undere av vitenskapelig framgang".
Isaac Newton hadde stor interesse for teologi, og studerte Bibelen for å få kunnskaper, ja, for kunnskapenes skyld! Han innså nødvendigheten av Guds eksistens bak den ordnede verdensmaskinen. Alfred North Whitehead kommer mye senere til slutningen: "Når vi sammenlikner dette skifte i den europeiske tenkning med andre sivilisasjoners holdning når de var overlatt til seg selv, virker det som om det bare kan være en kilde for dens opprinnelse. Den må komme fra troen på at Gud var fornuftig...".
Vi finner at av de ti grunnleggerne av "The Royal Society" i 1645, var ni protestanter. To av dem var biskoper: John Wilkins og Zet Ward. Dessuten kjemikeren Robert Boyle, John Ray som utviklet systematisk botanikk og zoologi, astronomen og arkitekten Christoffer Rend o.a. Disse var protestanter som hadde gjenoppdaget Bibelen som faktisk både krevde og rettferdiggjorde et studium av naturen.
Johannes Kepler så på sine oppdagelser som en tenkning av Guds tanker etter Han. Kepler motiverte sin forskning ut fra respekten for og tilbedelsen av den Gud, hvis sinn kan bli kjent og hvis makt kan bli observert i universet.
De praktiske konsekvenser av dette dypt forankrede synspunkt var radikale. Det var et skifte fra spekulativ vitenskap til eksperimentell vitenskap. Nye oppfinnelser og ny teknologi ble skapt for å kunne gjøre bedre bruk av skaperverket. Vind og vann ble utnyttet, gruvedrift utviklet og maskiner konstruert for krig og fred. William Harvey oppdaget og beskrev blodomløpet. William Gilbert arbeidet med magnetisme. Sir Robert Boyle oppdaget trykkloven for gasser og arbeidet innen kjemi. Antony van Leeuwenhoek sørget for mikroskopanalyse av levende organismer. Thomas Sydenham åpnet for den medisinske praksis og kroppsundersøkelser. Inntil reformasjonen hadde dette synet på virkeligheten blitt holdt tilbake av en teologi som i århundrer var mer rettet mot sin egen "åndelige utilnærmelighet", enn mot dagliglivets, sannhetens og menneskets krav.
Det som hadde funnet sted på 1500 tallet, var primært en forandring i virkelighetsforståelsen - en forandring i forholdet til Gud, mennesket og verden. Denne forandringen skjedde ikke med klare og tydelige skritt som man nøyaktig kan følge, den var ikke plutselig, den var ikke total, og vi er heller ikke i stand til å gjengi presist hva som gikk for seg i sinnet til de tre pionerene Kepler, Galilei og Newton.
Men vi må ikke forstå forandringen på den tiden som et skifte fra tro til vitenskap, eller fra religion til kritikk, eller fra et autoritært pådyttet syn til en frigjørelse av enkeltindividets nysgjerrighet, eller fra overtro til nøyaktige målinger. En slik framstilling blir ofte gitt både i litteratur og skuespill. Tenk f.eks. på Berthold Brechts stykke "Galilei", som han skrev på Hitlers tid i en parallell situasjon til den han antok Galilei var i. Brecht gjorde stykket til en kamp mellom frihet, forskning og nysgjerrighet og det autoritære styre som var den politiske virkelighet. Dette er imidlertid et feilaktig perspektiv på problemet. Dypest sett skjedde ikke forandringen på noen av disse områder, men innenfor oppfattelsen og forståelsen av hva som var det virkelige. Etter senmiddelalderens autoritære klima kom en fullstendig annerledes oppfattelse av virkeligheten. I Sør-Europa kom dette først ved universitetet i Piza og så ved universitetet i Padova.
Angående den berømte konflikten mellom Galilei og Paven, så ble det gjort store feil fra begges side. Kildene som Arthur Koestler framlegger i sin bok "The Sleepwalkers" viser at Galilei var svært stolt og sta. Pavens jesuitter hadde dessuten utviklet teleskopet før Galilei, og det var ikke som Brecht framstiller det når han lar Galilei spørre: "Hvorfor tar dere ikke en titt i mitt teleskop på deres jordsentrerte univers?"
Virkelighetsmodellen var forandret. Virkeligheten ble oppdaget å være større enn slik kirken hadde framstilt den, og større enn hva det sekulære renessansemennesket hadde sagt når det la vekt på naturens harmoni. Virkeligheten var mer kompleks, den reiste flere spørsmål og var langt mer grusom enn mennesket til da hadde innrømmet.
Det ble i Nord-Europa oppdaget at Bibelen faktisk la vekt på det som kunne bekreftes ved eksperimenter. Realiteten av en god Gud og et fallent skaperverk, stemte med den eksperimentelle virkelighet og ga ønske om en bedret situasjon.
På bakgrunn av den bibelske Guds eksistens, med en karakter som kunne bli åpenbart og erkjent, var søkningen etter det erkjennbare univers begynt. Et slikt materielt univers kunne ut ifra Skriften forstås som skapt med hensikt og med mening. Det kunne underlegges moralske vurderinger av den personlige Gud og av mennesket, men det kunne også forstås ut ifra nøyaktige fysiske målinger.
Kepler, Galilei og Newton
Dette ble forstått av
Kopernikus, Kepler, Galilei og Newton og var for dem en søken etter den
guddommelige plan for verden, en plan som avspeilet en ordens Gud. Når mennesket
kjenner sin opprinnelse og sin verdi i forhold til den personlige og uendelige
Gud i Bibelen, kan det som skapning skapt i Guds bilde ettertenke Skaperen i
hans tanker. I matematikken fant mennesket det beste redskapet, eller
symbolsystemet for å beskrive og tolke universet. Galilei sa med rette at
"Naturen kan bare bli forstått av den som har lært seg det språk og de symboler
den taler til oss med. Dette språket er matematikken, og dets symboler er
matematiske figurer."
En ny naturvitenskap ble utviklet nettopp på grunnlag av hva Bibelen sier om virkeligheten - nemlig at universet ikke er styrt av magiske krefter, men isteden av årsak-virknings sammenhenger. Selve materien er ikke bebodd av en sjel, men fungerer på grunnlag av mekaniske lover.
Det er interessant å se denne forandring fra det gamle til det nye verdenssyn i en person som Kepler. I den første utgaven av hans store verk fra 1596 snakker han fremdeles om sjelen (anima) som den kraften som motiverer og driver verden. I andre utgave i 1621 har han erstattet ordet "anima" med "vice" (= kraft, styrke), ettersom han i mellomtiden hadde oppdaget at kraften minker med økende avstand mellom to legemer. I mellomtiden hadde han også lest Skriften og forstått at Gud hadde skapt et univers med en materiell virkelighet hvor kreftene virket innbyrdes på hverandre, framfor å ha en slags sjel eller noe okkult som drev det. Ja, Kepler arbeidet fremdeles med horoskoper, men ikke som en som trodde på skjebnen. Han sa, da han ble spurt av Wallenstein om å lage horoskop for hans kriger, at han egentlig var imot den skjebnetro som var antatt å ligge bak. Kepler sa at: "Den som velger å finne sin skjebne i stjernene har aldri gått på en skikkelig skole og har aldri pusset fornuftens lampe som Gud har tent inne i han."
Hos Newton har vi et liknende fenomen. Han erter de som sier at flere av de fysiske legemers egenskaper skyldes legemenes bestemte natur slik at de faktisk har okkulte kvaliteter i seg. Newton sier at: "Disse folk taler på en filosofisk måte, men gir oss ikke sann filosofi, de deler ut navn, men tenker ikke over hva de gir navn til." Videre sier Newton: "Istedenfor bør det være slik at de ikke antar noe som prinsipp unntatt når dette er bevist gjennom et fenomen. Vi må ikke danne oss hypoteser innenfor vår filosofi som annet enn spørsmål, og dette spørsmålets sannhetsverdi må alltid være slik at det står åpent for motforestillinger."
The Royal Society ble stiftet med den hensikt "å ta for seg hele universet", som det ble sagt i stiftelsesdokumentet. Den orden som den nye virkelighetsforståelse så, lå ikke i at hele virkeligheten begynte med upersonlige energipartikler eller et stykke materie uten mål, men isteden i at den begynte med den skapende Gud. Dette skaperverket kunne bli undersøkt med vitenskapelige midler, oppdaget under tankens kontroll og eksperimentert med under sansenes kontroll. Erfaringsvitenskapene utviklet seg fra historisk kristendom og ikke fra en eller annen nøytral referanse til virkeligheten.
Det er også noe annet interessant som trenger å bli nevnt, nemlig at det nysgjerrige spørrende syn på virkeligheten for en stor del ble båret fram av en dyp menneskelig omsorg for å bedre den menneskelige situasjon. Dette gjaldt fysikk, matematikk, teknologi og geografi. Stjerneobservatoriet i Greenwich brukte Newtons sekstant for å bedre navigasjonen.
Røttene til Keplers, Newtons og delvis også Galileis tenkning er altså å finne i den bibelske virkelighetsforståelse. Alle hvorforspørsmålene i tilværelsen har sine røtter i den personlige og uendelige Gud. Virkelighetens hvordanspørsmål kan bli målt. katalogisert, funnet ut av og gjort nytte av. Newton baserte hele sin forståelse av virkeligheten på Skriftens lære. Han studerte for å få kikke inn i Guds handlinger, og det å studere "boken med Guds verk" og "boken med Guds ord" var for Newton tilbedelse og å holde sin Herres bud.
Newton var ikke primært en religiøs mann i den betydning som blir tillagt religion i det 20. århundret, men hans tro var basert på kunnskap og lydighet mot Guds ord og Guds verk. Både ordet og verket var historiske fakta og trengte derfor å bli utforsket. Newton hadde svært liten respekt for de rene teologer som ikke var i berøring med virkeligheten. Men han forsto også at for skikkelig å forstå virkeligheten, måtte han ha basis i den Gud som gir informasjon om seg selv, om virkeligheten og om mennesket gjennom sitt åpenbarte ord. For Newton var det ingen romdeling mellom teologi og vitenskap slik vi kjenner til det idag . Nei, han forstod - og ga uttrykk for det i ett av sine arbeider, "The Origins of Religion", - det nære samspill mellom vitenskap og teologi den "skikkelige" versjon av teologi. Han visste at vitenskapens kunnskap bare blomstret der hvor Skriftens sanne Gud var kjent og tilbedt. Det var ikke slik hos grekerne, hvor mange religiøse forestillinger om gudene rådet, mens praktisk vitenskap omtrent ikke eksisterte. Vitenskapen utviklet seg aldri til et skikkelig studium av virkeligheten i ikke-kristne kulturer. Den utviklet seg heller ikke innenfor helgendyrkelsen i middelalderen, hvor alt dreide seg om hvordan man skulle komme til himmelen, og intet om den aktuelle tilværelse her og nå.
Nei, naturen krever fornuft. Den krever også å bli utforsket. Det er bare innenfor den historiske kristendoms rammer at et mandat til dette ble gitt. På en slik basis fungerte 1600-tallets vitenskapsmenn, og ga oss den framgang som vi i dag så lett tar for gitt.
Fra diskusjonen
Fra salen: Jeg føler at det mangler en sammenlikning mellom kristendom og andre religioner eller verdensbilder. Dessuten mener jeg at det er for kort å gå tilbake til reformasjonens tid og til vestens kultur når det er snakk om naturvitenskap.
Middelmann: Ja, det er sant, men det ligger ikke innenfor rammen av dette seminaret å se på ulike åndelige retninger. Nå kan vi også påpeke at Østens åndelige tradisjoner, inkludert Islam, ikke har frambrakt den type vitenskap som studeres ved dette universitetet.
Det er sant at matematikk ble behandlet og brukt i den islamske kultur lenge før den ble brukt i Europa. Faktisk ble Pytagoras' læresetning først uttenkt i Østen før den ble oppdaget i Hellas. Det er imidlertid ikke den slags vitenskap vi snakker om. Vi omtaler her den vitenskap som ikke bare er teoretisk, men som virkelig står i et praktisk forhold til den menneskelige tilværelse. Og den arabiske matematikk har aldri ført til en mer menneskelig tilværelse. Dette kan man se i den arabiske kultur, kunst og litteratur, hvor det enkelte menneske i virkeligheten ikke teller noe særlig.
Det samme må sies om den kinesiske vitenskap, som historisk sett var tilstede enda tidligere. Men den ble ikke nyttiggjort, fordi det intellektuelt og åndelig sett ikke var noen grunn til å gjøre bruk av den. Innenfor historisk kristendom var det imidlertid virkelig grunn til å gjøre bruk av vitenskapen.
Fra salen: Men mye nyttig vitenskap har da forekommet innenfor andre kulturer enn den kristne? F.eks. akupunktur i den kinesiske?
Middelmann: Jeg sa ikke at vitenskapen oppsto med reformasjonen. Selvsagt var det mennesker som utforsket universet tidligere også. Det jeg sa, var at reformasjonens grunnlag, med vekten lagt på Bibelen, ga et utgangspunkt og en motivasjon for å undersøke naturen.
Men f.eks. den buddhistiske kultur, eller kulturer som tvinger mennesket til å se innover, skaper ikke holdninger utad, til verden rundt. En kan bare ha en rett omsorg for mennesket i en verden hvor også Jesus gråter over Jerusalem og sørger over Lasarus' død. Jeg har ikke funnet at Buddha sørget over noe - unntatt livet.
Fra salen: Livssyn må spille en mye mindre rolle i dag enn før fordi i dag kan f.eks. en buddhist samtidig være en fremragende naturviter.
Middelmann: Du har rett i den forstand at en person kan være en flink vitenskapsmann uansett livssyn. Men spørsmålet er ikke om dette er mulig eller ikke. Naturvitenskapen behandler naturen som er der og ikke naturen slik den kan oppfattes i mitt sinn. Så buddhisten utsettes under sin forskning like mye for den objektive virkelighet som den kristne gjør det. Spørsmålet er imidlertid om livssynet i seg selv kunne ha frambrakt en slik naturvitenskap eller ikke. Her må vi ut fra historien si nei. Det andre problemet er at en buddhist, for å være en ærlig naturviter må innføre motsigelser i sin tanke og si at han tror en ting og gjør noe annet.
Av prof. A.E. Wilder-Smith.
Det fins i dag mange typer vitenskap, og å prøve og sette dem alle under ett bestemt livssyn, er umulig. Det ville være omtrent som å påstå at kristendommen ikke har noen sekter. Dagens naturvitenskap består også av en underlig blanding. Jeg kan ikke tale for alle vitenskapens sekter, og jeg kommer heller ikke til å si at den største sekten innen vitenskapen, er den som har rett. Det jeg ønsker å gjøre, er å ta for meg noen hovedtendenser som vi i dag har innenfor vitenskapen.
Det første grunnleggende prinsipp i naturvitenskapen er at den er materialistisk - vi tror på eksperimentet. De fleste naturvitere er dessuten positivister. En positivist er en person som tror at teologi og metafysikk er "tidlige, ikke-perfekte stadier av kunnskap". Jeg siterte dette etter Websters ordbok. Det hele skulle altså erstattes av slike lover som kunne bekreftes av de eksperimentelle naturvitenskaper.
Det en naturviter tror, er altså at eksperimentene bestemmer. Hvis du kan gjøre gjentatte eksperimenter med materien og måle, veie og finne materiens egenskaper, da er dette naturvitenskap. De resultatene som du ved slike gjentagbare eksperimenter kommer fram til, utgjør den eksperimentelle naturvitenskap. Dette er den første side ved naturvitenskapen.
Personlig bekjenner jeg meg også til dette - så langt det når. Jeg tror på eksperimentet og har arbeidet hele mitt liv med slike. Når du går inn på laboratoriet, sa vær nøyaktig med målingene og pass på at du kommer fram til et resultat som kan gjentas av andre. Hvis ikke, vil de andre bare le av deg, og det med rette. Dette er en god og riktig side ved vår tids naturvitenskap.
Men den andre side, som har utviklet seg fra den første, sier at de kontrollerbare resultatene du slik kommer fram til, ved målinger i rom og tid, er hele virkeligheten. Da beveger man seg fra den eksperimentelle vitenskap over til å si at dette er den eneste virkelighet. Her er det jeg sier nei og trekker grensen.
Den materielle og eksperimentelle naturvitenskap er god, men når man utvikler en filosofi ut ifra den og sier at naturvitenskap, materie, tid og rom er den eneste virkelighet, da trekker jeg skillelinjen og hevder at en slik type positivisme ikke holder. Hvis man på denne måten påstår at det ikke eksisterer noe annet enn det som kan måles og veies på laboratoriet, og at hele virkeligheten består av rom-tid kontinuitet, da er vi over i en filosofi som egentlig ligger utenfor naturvitenskapen.
Materialistisk tankegang.
Jeg skal ikke ta for meg
astronomi, rom og tid i dag, men holde meg til det som er mine egne fagfelter,
nemlig kjemi og biologi. Det vi har gjort her, er at vi har blitt betatt av de
enorme framskritt innen naturvitenskapen. Tenk f.eks. på at vi har sendt
mennesker til månen og brakt dem tilbake igjen. Alt dette ut fra vitenskapelig
teknologi basert på veiing, måling og materiens egenskaper. Tenk også på vår
levestandard som har blitt betydelig forbedret ved hjelp av naturvitenskapen.
For noen måneder siden fikk jeg en bakterieinfeksjon, og det var vidunderlig å
føle hvordan bakteriene ble slått tilbake p.g.a. noen medisiner jeg tok. Alt
dette er basert på eksperimentell vitenskap, og jeg må si at jeg er svært glad
for det.
Men de siste 50 -100 år tror jeg vi har gjort noe dumt og samtidig uforenlig med den positive side av positivismen. Vi har innført en vitenskapsfilosofi som fornekter mange av de observasjonsdata vi har framfor oss. Denne filosofi har tilført naturvitenskapen ødeleggende konsekvenser. Som jeg sa, så har vi høstet gode frukter som medisiner, bedre korndyrking, økt levestandard osv., men i tillegg til dette har vi innført en filosofi som bruker disse gode fruktene på en ødeleggende måte.
Denne filosofien er fremdeles sterkt representert i bestemte grener av biologien. Vår framgang innenfor naturvitenskapen har vært så stor at vi har gjort den allmektig. Vi har påstått, ut fra studier av materien, at materien kan gjøre alt. Sender vi energi gjennom materien har vi sagt at bestemte aminosyrer - livets byggeklosser - vil oppstå. Og noen aminosyrer vil virkelig framkomme - det har S. L. Miller bevist. Videre har vi ment at egenskapene ved disse aminosyrer, som ble frambrakt ved tilfeldigheter, gjorde dem istand til å forbinde seg med hverandre og danne proteiner. Dette skulle da skje på grunnlag av den informasjonen som er lagret i aminosyrene selv. Vi har også sagt at materiens egenskaper, ved en spontan selvorganisering, er istand til a frambringe egenskapene i den genetiske koden (arvelighetskoden), dvs. at DNA-molekylet kan oppstå ved tilfeldigheter og ved hjelp av den informasjon som hvert atom innehar.
Det er riktig at vi har funnet en del av materiens egenskaper, men her er det galt å tilskrive materien mer enn den kan gjøre. Vi bør vite hva materien kan gjøre, men vi bør like sikkert vite hva den ikke kan gjøre. Fordi vi har fremmet en vitenskap som overvurderer den informasjon et atom eller molekyl kan inneholde, har vi også innført en vitenskapsfilosofi som nesten har ruinert vår tenkning. Vi har sagt at materien selv er slik at den ikke trenger noen ytre påvirkning - slik vi før hadde det i form av en Skaper - for å organisere seg "opp" til liv. Isteden har vi sagt at hvis du kjører energi gjennom uorganisk materie, vil livets byggeklosser oppstå, og disse byggeklossene vil frambringe en biologisk organisme, som er istand til å bli urcellen vi selv stammer fra. Alt dette skjer ved naturlovenes tilfeldigheter og ikke ved en Skaper. Slik har vi brukt naturvitenskapens framgang til å skyve Skaperen ut av hans eget skaperverk.
Alt dette har skjedd på grunnlag av en vitenskapsfilosofi kjent som Neodarwinismen. Jeg er klar over at jeg nå stikker handa rett inn i vepsebolet, men la gå, det er i god hensikt jeg gjør det...
Menneskene mente før at det var et Logos (tanke, fornuft) som organiserte materien, fordi den ikke kunne organisere seg selv. Vi sier nå at det ikke er behov for å anta at det eksisterer en Skaper som skapte naturen og mennesket. Vi sier at materien er slik bygget opp at den automatisk, uten påvirkning utenfra, kan frambringe den genetiske koden. Og har vi først fått liv, så vil det naturlige utvalg (kampen for tilværelsen) sammen med mutasjoner (plutselige forandringer i arveanleggene) skape en utvikling av livet opp til stadig høyere intelligens. Det brukes i dag millioner av kroner på forskningsprosjekter som bygger på en slik filosofi.
Cellens verden.
La oss så undersøke disse synspunktene i
detalj og konfrontere dem med en del naturvitenskapelige fakta:
La oss si at vi tar materie og organiserer den opp til urcellen. Det viktige ved en urcelle er at den er selvreproduserende - den må inneholde materie som kan reprodusere seg selv. Dette er nødvendig før vi kan si at vi har liv. Selvreproduksjonen medfører at egenskapene til urcellen systematisk overføres - med små variasjoner som kalles mutasjoner - til datterceller. Blant dattercellene vil det skje et naturlig utvalg, slik at de som gjennom mutasjoner er blitt de sterkeste og mest tilpassete til miljøet, vil overleve.
I selve urcellen må vi ha innebygget informasjon om hvordan cellen skal bygges. Dessuten må vi ha et lagringssystem for denne informasjonen og også et system for å kunne avlese og formidle informasjonen. Hvis du skal ha en urcelle som kan formere seg selv slik at den kan bli utgangspunktet for det naturlige utvalg, må altså disse tre tingene være tilstede:
Det første spørsmål som reiser seg, er om materien i seg selv er i stand til å produsere en slik informasjon. Jeg skal ikke besvare dette spørsmålet nå, men først se på hvordan cellen lagrer og formidler sin informasjon.
Fig. 4: Tegning av en celle.
Informasjonen ligger lagret i cellekjernen.
Siden det er mange ikke-biologer her, må jeg gi dette problemet en liten innledning slik at alle forstår hva jeg mener. Innen naturvitenskapene er det nemlig svært viktig å forstå problemene, og grunnen til at så mange problemer forblir uløste, er ofte at vi ikke forstår dem og dermed ikke kan spørre på riktig måte. Men forstår vi problemet, er vi vanligvis også istand til å løse det. -
Måten informasjonen lagres på i cellen, er at et molekyl, kalt dobbelheliksen eller DNA-molekylet, lagrer den. La oss innledningsvis nærme oss selve problemet ved hjelp av en enkel illustrasjon:
Et eksempel
Jeg har gitt et stykke informasjon som f.eks.
kan være at "Jeg har fått smerter i magen". La oss si at jeg vil formidle denne
informasjonen videre. Anta også at jeg er på et skip på vei over Atlanterhavet .
Jeg sier til kapteinen at han må få fatt i en doktor. Hva gjør så kapteinen? Jo,
han begynner ikke å rope ut over havet om magesmertene, men isteden går han til
radiorommet og sender ut denne informasjonen ... --- .... Tror
du at dette mønster betyr noe i seg selv? Hvis en vitenskapsmann ikke var
forutinntatt og så informasjonen ... --- ..., ville han kanskje si:
"Interessant, en smule redusert entropi" (dvs. økt orden). Men du ville ikke
forbinde mønsteret med informasjon uten at du kjente konvensjonene (reglene) for
morsealfabetet. Da ville du straks si at dette betyr SOS. Men henviser SOS
egentlig til magesmertene mine? Nei, her trengs det igjen en konvensjon som
henviser til magesmertene. I dette problemet opptrer altså en dobbeltkonvensjon.
Språk fungerer også på samme måte. Alle språk er en kode som fungerer på grunnlag av språkkonvensjoner. Vi kunne ha skrevet ut på norsk: "Jeg har smerter i magen". Det ville være den norske måten å gjøre det på, og vi kunne også gjort det på engelsk hvis vi ville. Uttrykket "Jeg har smerter i magen" ville dessuten ikke være selve magesmertene, men det ville beskrive magesmertene.
Vi har altså informasjon om at det er noe galt med min mage, og vi vil overføre denne informasjonen til noe som er lett å sende ut via radio. Derfor benytter vi oss av en kode. Vi må konsentrere informasjonen for å overføre den.
Hvordan kunne jeg ellers ha overført denne informasjonen om at jeg har magesmerter? Jeg kunne ha skrevet det på en tavle eller noe annet. Når du så det, ville det gå inn i din bevissthet via nervecellene i øynene.
En annen måte vi også kunne gjøre dette på var å ta en skoreim og knyte tre enkeltknuter på den, så tre dobbeltknuter, og til slutt tre enkeltknuter. Når jeg holdt skoreima opp for deg, ville du si: "Aha! SOS! ". En blind person kunne også lese hva som sto på skoreima med fingrene.
Fig. 5. Snor med SOS-budskap
i morsekode. Tre enkle knuter (prikker) = S, tre dobbeltknuter (streker = O).
Dette systemet bygger altså på to ting. For det første en mekanisme å lagre informasjonen på, nemlig skoreima og knutene. For det andre må du ha konvensjonene eller vedtektene som gjelder for morsekoden. Systemet er ubrukelig uten konvensjoner. Alle koder trenger sine konvensjoner. Kjente dere ikke språkets konvensjoner, kunne jeg ikke tale til dere. Lydene som kommer ut fra min munn har i seg selv intet å gjøre med den informasjon dere i virkeligheten mottar p.g.a. språkets konvensjoner.
DNA-molekylet
Det som er situasjonen i den biologiske
cellen er dette: Informasjonen ligger ikke lagret på skoreimer, men på den
kjemiske dobbelstrengen (dobbelheliksen) i DNA-molekylet. Denne har form som en
dobbelspiral eller vindeltrapp. DNA-molekylet er et system som lagrer
informasjon.
Fig. 6. Utsnitt av
DNA-molekylet. ATGC står for de første bokstavene i fire nitrogenbaser (A =
Adenin, T = Thymin, G = Guanin, C = Cytosin). Disse forbinder seg med
sukkermolekylet desoxyribose.
I biologien har vi altså informasjon om hvordan et stoff, f.eks. insulin skal bygges, lagret i dette kjemiske systemet. Det er et system som bygger på en kode, og denne koden har sine konvensjoner og lover. Informasjonen forblir på DNA-molekylet, men den avleses av de såkalte ribosomene som "klatrer" oppover DNA-stigen og avleser informasjonen der. Ribosomene leser og trekker ut informasjonene på samme måte som mine fingre kan lese informasjonen på skoreima. Informasjonene trekkes ut, og med disse utføres oppbygningen av alle stoffene som er nødvendige for å danne et menneske.
I en menneskecelle er det nedskrevet nok informasjon på denne måten til å fylle 1000 bøker med norsk tekst, hver på 500 sider og trykt med den minste skrift som finnes. I eggcellen og sædcellen, som sammen formet hvert menneske, er all denne informasjonen lagret i kodeform. Den er lagret i de 46 kromosomene som er i cellene.
Livets opprinnelse er et spørsmål som opptar all naturvitere, vi studerer naturen og mennesket. I tidsskriftet "Science" ble det for 2 - 3 år siden sagt at vi må forandre vårt spørsmål om livets opprinnelse til å spørre om opprinnelsen til DNA-molekylet. Kan vi finne ut hvor DNA-molekylet kommer fra, da er problemet løst.
Det første spørsmål som jeg stiller dere er altså dette: Er karbon, hydrogen, oksygen, fosfor, nitrogen og de andre atomene som må til for å bygge livet, i stand til å frambringe informasjonen som må til for å danne et menneske? Er den nødvendige informasjonen lagret i atomenes kjerner, elektronene, elektronbanene og valensene, eller er den ikke det? Hvis informasjonen kom fra og er lagret på selve atomene og molekylene, må det også være mulig å hente den ut derfra. Men vitenskapsmenn som har forsøkt å hent ut informasjon fra rå materie har kommet til den slutning at rå materie utvikler seg mot kaos (høy entropi) og ikke mot orden. Dette er en av termodynamikkens viktige lover. I DNA-molekylet har vi en ekstrem orden (redusert entropi).
Fig. 7. Et lite utsnitt av
DNA-molekylet som viser det fine nettverk som atomene er bundet sammen i.
Det andre spørsmål er dette: Hvordan oppsto lagringssystemet for informasjonen? Dette lagringssystemet er det minste vi kjenner til og det er det beste vi vet om innenfor informasjonslagring fordi det hele skjer på molekylnivået. Det hele er en vidunderlig fin teknikk! Et egg på størrelse med et knappenålshode og en sædcelle har all den informasjon som trengs for å bygge et menneske og alle dets kommende generasjoner.
Dette systemet kan ikke bare lagre informasjon, men også avlese og formidle den. Dette gjøres ved at systemet har "oppfunnet" ribosomene som "klatrer" på stigen, henter ut informasjon, og "spytter" ut proteinene og de andre stoffene som blir dannet. Det hele er et supersystem for formidling og avlesning av informasjon. Mitt tredje spørsmål er hvordan dette har oppstått?
Boka som skrev seg selv?
Tror du at materien har kommet
fram til alt dette av seg selv? I så fall må jeg få stille deg spørsmålet på en
enklere måte: Jeg viser deg ei bok, f.eks. Bibelen eller Shakespeare, og sier at
denne boka består av bare materie og dens egenskaper. Det vil du være enig i.
Hvor kom så informasjonen i boka fra? Det den materialistiske filosofi i dagens
naturvitenskap ber oss tro, er at papiret skrev boka. Men vil du at jeg skal tro
at alle ord, historier og informasjoner i ei bok ble skrevet av boka selv, da
går du for langt. Tror du at informasjonen som er lagret i et system, har
oppstått i selve systemet, da har du i virkeligheten fått et sirkelbevis.
Det du kan si, er at informasjonen i DNA-systemet må ha blitt trykt inn i materien, og at materien er i stand til å lagre og formidle den. Men hvis du sier at opprinnelsen til informasjonen ligger i materien, da sier du egentlig at boka skrev seg selv. I alle de årene jeg har arbeidet med eksperimenter har jeg aldri sett noe slikt skje.
DNA-molekylet er ei superbok. Den leser seg selv og kan reprodusere seg selv. De 1000 bindene i cellekjernen kan ved celledelingen reprodusere seg selv på 20 minutter.
Jeg mener at en mer fornuftig forklaring er denne: Materien er vidunderlig, å arbeide med den er ofte en ren åpenbaring. Men etter vår erfaring kan informasjonen ikke oppstå i materien selv om den kan lagres av materien. Hvis vi har ei bok med informasjoner som kan lagres og formidles videre, er det ikke da best å si at et utenforstående Logos (know-how, forstand) trykket informasjonen inn i materien? Dette Logos må være noe utenfor bokas dimensjoner, som trykket informasjonen inn i materien slik at informasjonen kunne lagres der og formidles videre.
Ifølge termodynamikkens 2. lov utvikler materien seg mot kaos (økt entropi og minkende orden). Dermed kan den ikke organisere seg selv til et slikt avansert lagrings- og formidlingssystem som vi kjenner fra biologisk liv. Dermed tvinges jeg til å anta at det finnes mysterier i vår virkelighet. Jeg tror at vi har hatt innflytelse fra et Logos utenfor materien, på samme måte som ei bok har hatt innflytelse fra en forfatter.
I naturvitenskapen trenger vi å være svært varsomme og holde oss unna materialistisk filosofi, samtidig som vi må være nøye med at vi holder oss innenfor materialistisk naturvitenskap. Men disse to må holdes fra hverandre.
Fra diskusjonen
Fra salen: Mener du at jorda er det eneste sted i universet hvor det finnes liv?
Wilder-Smith: Jeg vil være en eksperimentell vitenskapsmann, og dermed kan jeg ikke fastlåse noe svar på ditt spørsmål. Derfor må jeg svare at jeg vet ikke. Jeg har aldri vært andre steder og undersøkt.
Men la meg også si at jeg ikke tror at liv kan oppstå bare ut fra materie, men at liv begynner med:
Fra salen: I dag er det mulig å framstille aminosyrer i laboratoriet, og aminosyrene er, som du sa, livets byggeklosser. Da kan vi vel også tenke oss at livet har satt seg sammen fra aminosyrer i et slags urhav? Hovedargumentet fra materialistene er at de enorme tidsperiodene og størrelsen på urhavet ville gitt gode muligheter for at liv ble produsert!
Wilder-Smith: Hvis du skal framstille en urcelle i urhavet, må du for det første ha en viss konsentrasjon av aminosyrer. Disse må kunne sette seg sammen til proteinmolekyler. Dette gjøres til vanlig vha. informasjonen i DNA-molekylet. Proteinene er enklere enn DNA-molekylet.
Saken er at her er det lett bare å se overfladisk på problemet. Går vi inn i detaljene, blir problemet mer komplisert.
Skal proteiner og liv kunne oppstå i urhavet, må vi altså for det første ha en viss konsentrasjon av aminosyremolekyler. Disse må så binde seg sammen. Dette foregår slik:
Vi kunne tenke oss at vannet fordampet hvis det hele skjedde nær en vulkan. Men straks temperaturen ble over 80 varmegrader, ville alle proteinformer bli ubrukelige.
Det andre store problem er at alle aminosyrene finnes i to typer: d-form (høyre) og l-form (venstre). Vanlige kjemiske eksperimenter frambringer 50% av d-formen og 50% av l-formen. DNA-molekylet frambringer og anvender bare aminosyrer av l-formen.
For at den rette typen av proteinmolekyler skal oppstå, må kun aminosyrer av l-formen koples sammen ca. 10000 ganger. Et slikt proteinmolekyl består altså av 10000 molekyler av l-formen. Hvis du får bare én d-form inn i molekylrekken, vil alt blokkeres.
Fig. 8. Skjematisk
illustrasjon av aminosyrer av høyreform (d-form) og venstreform (l-form). De
store sirklene er karbonatomer, og R er en kjede av karbon- og hydrogenatomer.
Ved tilfeldigheter frambringes kun en blanding av aminosyrer av d-form og l-form. Vil du framstille et protein av tilfeldig sammensatte aminosyrer, får du noe som ikke engang fortjener navnet protein, men isteden kalles proteinoider. Disse passer ikke for livets proteiner. Dermed er det temmelig umulig å tenke seg at noe liv kan starte med utgangspunkt i tilfeldige kjemiske prosesser. Vanskeligheten er altså at alle rent kjemiske reaksjoner kun frambringer en blanding av d- og l-former avaminosyrene.
Du kan så spørre hvordan det har seg at livet i cellen frambringer bare l-former? Jo, cellen er programmert til å stoppe d-formene og bare la l-formene komme ut. Gir du cellen en blanding av d- og l-former å spise, så vil den ta inn l-formene og bryte ned d-formene. Videre vil den ta restene av d-formene og bygge opp l-former av dem. Det som gjøres her, kan du sammenlikne med å vrenge en paraply.
Disse celleprogrammene kan umulig ha sin opprinnelse i den rå materie . Et program bygger på informasjon, og det er velkjent for enhver kjemiker at denne typen informasjon ikke opptrer i vanlig kjemi. Cellene er programmert til å trosse vanlig kjemi. Liv fungerer på grunnlag av programmer, og hvor har disse sin opprinnelse? Ihvertfall ikke i materien.
Fra salen: Men hva er egentlig materie? Vitenskapen har pr. idag ikke forstått hva materie er, og først i framtiden vil vi kanskje vite mer om hva materie egentlig er. I denne salen er det flere meninger, og du bygger altså din teori på et Logos. Hvorfor vil du ha et Logos ut fra dine eksperimentelle data? Hvorfor mener du at du må innføre materie + noe annet?
Wilder-Smith: I utgangspunktet så har jeg ikke noe ønske om å innføre nye teorier og begreper. Som naturviter må jeg ta materien som den er. Men vår kunnskap slik den er idag, viser oss at forskjellige "programmer" som må komme utenfra materien, er trykt inn i materien. Den eneste måten å sette sammen et protein på utelukkende ved hjelp av l-former, er gjennom et program. En programmert kjemi kan gjøre dette, mens materien - slik vi kjenner den i dag - i kan gjøre det.
Hva situasjonen vil være om 100 år, vet vi ikke noe om. Vi er nødt til å snakke om det som er naturvitenskapens situasjon her og nå, og det er det jeg har gjort for dere.
Fra salen: Hva er Logos, og virker det innenfra eller utenfra på materien?
Wilder-Smith: Logos må være av en annen dimensjon enn materien. Kall det gjerne en fjerde eller femte dimensjon. Mer kan jeg som vitenskapsmann ikke si fordi jeg ikke vet mer.
Det finnes mange begreper som vi ikke kan beskrive rent naturvitenskapelig. Så hvis Logos er Gud, så er han vitenskapelig sett umulig å beskrive og definere.
Men hvis Logos en gang tok på seg et menneskes skikkelse, da har jeg fått noe å holde meg til. Personlig tror jeg at Logos ble menneske i Jesus Kristus.
Del 2:
Naturvitenskapens begrensninger.
Del 3: En sunn
naturvitenskap.