Dette tema er en gjenganger i nærmest alle fora, og jeg for min del har ofte vært i debatt rundt dette temaet på forskjellige nettsteder.
Og siden de samme spørsmålene til stadighet går igjen, har jeg like godt samlet en del av disse spørsmålene,
samt hvordan jeg vil svare på disse, i EN artikkel.

Mitt svar:
Selv 'kristendom' er ikke noe entydig begrep. Det finnes mange retninger også her.Og til dels vil også noen underkjenne hverandre.

Så spør heller: Hvorfor er det så mange lærer, filosofier og teorier om livets opphav, mening og mål?
Da vil jeg si: Fordi mennesket er nysgjerrig, spørrende og søkende…..på jakt etter å forstå livet og til å forstå meningen
med det hele, og fordi de forskjellige mennesker kommer frem til forskjellige svar.

Slik jeg ser det må man skille litt mellom organisert og etablert religion, som ofte er sosialt betinget,
og den religiøse lengsel/ det religiøse behov som jeg tror alle mennesker er født med.

Mitt svar:
Gud har nok ikke skapt konkurrenter til seg selv, og organisert religion som ligger i konflikt med hverandre, tror jeg ikke er Gud-villet.
Jesus sier til den samaritanske kvinnen i Joh.4 , som inviterte til en debatt og konflikt mellom jødenes og samaritanernes tro:
"Tro meg, kvinne, den tid kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem.
Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.
Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet.
For slike tilbedere vil Faderen ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet." (Joh 4, 21-24)

Jesus inviterer den enkelte til å bli kjent med Faderen. Det er ikke snakk om å melde seg inn i en eller annen organisasjon.
På den annen side behøver det heller ikke være galt å gjøre det…. så sant organisasjonen ikke blir overordnet
Faderen og Faderens prinsipper da…

For meg er det betydningsfullt at Jesus aldri startet en organisasjon med mange statutter, lover og regler som skulle følges,
og jeg tror ikke han mente at kirken skulle bli en slik størrelse.

Vi ser ofte at religions-konflikter rett og slett er organisasjons-konflikter. Menneskeskapt, med andre ord.

Når det altså gjelder å ta imot evangeliet, det glade budskap om syndenes forlatelse og den nåde som blir gitt oss uforskyldt i Jesus Kristus,
da må dette være fritt og opp til den enkelte å ta imot, eller ikke.

Når det derimot gjelder loven, da gjelder denne alle mennesker, og vi har egentlig ikke noe valg overfor den. "Du skal ikke stjele" og
"Du skal ikke slå i hjel" o.s.v. er noe alle mennesker instinktivt føler er galt, for alle har vi loven i våre hjerter, i vår samvittighet (Rom.2,14-15).

Og 'Den gyldne regel' som sier at 'hva du vil andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem' (Matt.7,12) - er faktisk
ganske allmennmenneskelig.

Så, iallfall når det gjelder hva som er moralsk rett, behøver du ikke velge mellom tusener, men du vil tvert imot finne en enhet som går på tvers
av organisasjoner, religioner, kulturer og samfunn.
Som kristne tror vi også at Jesu soningsverk og syndenes forlatelse er en fantastisk rednings-pakke som gjelder for alle mennesker.
Dette også på tvers av kulturelle grenser.

Og har man fått tilgivelse for mye, så er man ikke så snar til å fordømme andre heller.

Mitt svar:
Alt som ødelegger og river ned, tror jeg nok den onde har noe med ja!
Men vi kan ikke skylde alt på 'styggen'. Mange ting klarer vi å rote til selv også, dessverre.

Det er her Jesu soningsverk og syndenes forlatelse kommer inn som en fantastisk
rednings-pakke i alle skakk-kjørte forhold!

Organisasjon eller sosial tilhørighet, er ikke det avgjørende, men om vi kjenner Faderen slik Jesus viser oss ham;
en Gud som elsker sin skapning, og som er full av nåde og kjærlighet (Joh.3,16; 1.Joh.4,16).

Det er ingen tvil om at Guds folk finnes på tvers av alle menneske-skapte grenser, og strengt tatt har ingen rett til å peke på andre
og si at han/ hun går fortapt! For den absolutte dommen tilhører Herren, og ingen mennesker har rett til å foregripe den!
Med andre ord: Den universelle kirke går på kryss og tvers av alle menneske-skapte grenser.Og bare Herren kjenner sine -
helt og fullt, til hjerte og sinn (2.Tim.2,19). Og en dag vil han finne sine der de er ( Luk.17,34-36).

Mitt svar:
Hvis jeg skulle si noe som all menneskelig søken tilbake til "opphavet og paradiset" har felles (bortsett fra en) - så er det at mennesket selv
må prestere noe for å kunne nærme seg guddommen eller "det fullkomne".

Mennesker blir frelst (får det best) så sant de oppfyller visse ytre ting, eller følger nøye bestemte oppskrifter og regler - eller hvis de har
en helt bestemt kunnskap eller at de er opplyste nok etc.

Slike ting går igjen hos mange.

Eneste tros-retning hvor redningen ikke beror på menneskets egen fortjeneste, er i kristendommen!

Med mindre den ikke har avveket fra hva det Jesus og apostlene forkynte og lærte da - nemlig at mennesket blir frelst ved å vende om fra
sine synder og søke Guds nåde! (Luk.18,13-14; Rom.3,26)

Dette viser, etter min mening at kristen tro står i en særstilling.
Jeg vil si det slik at Jesu og apostlenes lære, KAN IKKE være noe menneskeverk, fordi her blir mennesket "ribbet" for all egen ære og fortjeneste.

Apostelen Paulus sier det slik i Rom.3,27:
'Hvor er så det vi kan rose oss av? All ros er utelukket! Etter hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, etter troens lov.'

Frelsen er en fri gave - av nåde - ikke basert på egen fortreffelighet (eller mangel på), men ALENE på grunn av
Jesu stedfortredende gjerning for oss. Se Efes.2,8-9 Rom.3,20-24

Mitt svar:
Jo, vi kan sikkert kalle evangeliet "opplysning om Jesus". Det er helt klart snakk om å få høre budskapet om Jesus. Se Rom.10,14

For å summere:
Gudsbevissthet og syndsbevissthet vil alle mennesker kunne erkjenne når de er "bånn ærlige" mot seg selv…

Alle kjenner LOVEN dypt der inne et sted. I vårt hjerte og samvittighet kjenner vi lovens krav (Rom.2,13-15).

Men EVANGELIET - DET GLADE BUDSKAPET - DET AT GUDS SØNN HAR SONET FOR DEG OG MEG DET SOM LOVEN KREVER,
DET ER INTET MENNESKEVERK.

Budskapet om Jesus som vår forsoner og stedfortreder innfor Gud, kommer til
oss som en Guds gave. Se Rom.3,19-31

Mitt svar:
Nei, DET blir for enkelt!
De fleste religioner er sammensatt av mange ulike element, og f.eks. når det gjelder det moralske elementet (du skal gjøre mot andre
det du vil andre skal gjøre mot deg), da vil ganske mange religioner og livssyn (ja, kanskje alle) være enige om at dette er en god regel.

Når det derimot gjelder de forskjellige religioners utspring , i de personene som har vært opphavsmenn til de forskjellige religionene
(eller de forskjellige læreretninger og livssyn), da vil nok meningene bli MER forskjellige.
Hvem som taler på Guds vegne, og i pakt med Guds vilje - blir alltid en tros-sak.

Men i kristen tro er vi ikke uten objektive holdepunkter!

Jesus ber oss ikke om å tro blindt på ham, uten objektive holdepunkter.
Han sier f.eks. i Joh 7,17:
'Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg har den fra meg selv.'
Og i Joh 10,37-38 sier han:
'Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. Men hvis jeg gjør dem,
så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg.
Da skal dere skjønne og innse at jeg er i Faderen og Faderen i meg.'

Søker du sannheten, ærlig og oppriktig, og uten fordommer av noe slag - ja, da vil Jesus, slik han kommer til oss gjennom NT's evangelier og
apostlenes vitnesbyrd - vise seg som Guds Sønn og verdens Frelser.
Han gjorde gjerninger ingen andre hadde gjort, og Den Allmektige Skaperen bekreftet hans vitnesbyrd ved å reise ham opp fra de døde.
Ingen andre religioner eller tros-retninger har en tom-grav å vise til, når de peker på sitt utspring og opphav.

Jesus lever og virker i dag! Det er et kjernepunkt i vår kristne tro.

Og for å tydeliggjøre dette enda mer, kan vi gjøre et tankeeksperiment:

Hvis vi i utgangspunktet velger å tro ALT i historien om Buddha, og på samme måte legger godviljen til og tror på ALT som fortelles om
Muhammed, eller om andre religioners opphavsmenn, så er det jo ingen som har en så UTROLIG og GRENSESPRENGENDE
historie som Jesus!

Altså, hvis historien om Jesus er sann (noe jeg tror den er), merker han seg ut fremfor de andre uansett, bl.a. med
oppstandelsen fra de døde!

En annen ting: Det er ingen som har en så høy egen-bekjennelse som Jesus, uten å være brautende ("Guds Sønn". Matt.26,63, "Veien,
Sannheten og Livet" Joh.14,6, "Dommeren på den ytterste dag" Matt.25,31."Den eneste fra Faderen og tilbake til Faderen" Joh.3,13).
Så hvis ikke dette hans vitnesbyrd hadde blitt stadfestet av de gjerninger han gjorde, og av hva som videre skjedde med ham -
(og som bekreftes av profetordene i Skriften) så hadde man kunnet avfeiet Jesus og sagt at han ikke var med sine fulle fem.
Men det kunne man aldri! Så derfor også står Jesus som en urikkelig klippe midt i historien!

Men å si at bare EN religiøs bok har sannhetsord, blir feil. Det holder heller ikke å påstå at ALT som læres innenfor andre religioner,
er forkastelig.

Evige sannheter er evige sannheter, uansett hvem som har uttalt dem!
Det er ikke slik at om jeg tror på vismann A så må jeg utelukke vismann B!

Så det er en helt feil måte å argumentere på i denne saken, hvis man sier at ALLE religioner unntatt max 1, er forkastelig (eller 'oppspinn').

Gullkorn finner du hos alle, men også ting en har all grunn til å sette spørsmålstegn ved - eller iallfall ting en må sette på 'vent' …..
inntil en har fått nærmere forklaring på det hele…

Mitt svar:
Det vil ikke være mulig, og det er heller ikke ønskelig, å samle alle mennesker under en felles, organisert, forpliktende tro.
Og hvorfor tror jeg det? Bl.a. fordi dette ville innebære tros-tvang - noe verden har hatt mer enn nok av!

(Jeg foretrekker å snakke om noens 'tro' heller enn om noens 'religion', for mange definerer seg lett utenfor organisert 'religion',
men ingen kan med rette definere seg utenfor det å ha en tro, for det har alle.)

Hvis man etterlyser likheter og forskjeller mellom de tre store religionene; jødedom, kristendom og islam, da tenkes uvilkårlig på
de organiserte tros-system som disse representerer, men vi kan ikke se bort fra at disse som organiserte størrelser, hver for seg,
er forgrenet i hundrevis av undergrupper som til dels står imot hverandre.

Mye kunne være sagt om religiøs, organisert virksomhet - alle de som har sine spesielle lover og statutter som medlemmene må følge,
så sant de vil være med i organisasjonen - og selv om de kanskje ikke er enige i alle disse bestemmelsene.
Her er mye som kan smake av tvang - eller frivillig tvang, kunne man kanskje si.

Det samme kan jo også sies om politiske grupper og mange andre organisasjoner.

For meg er det et kjernepunkt at Jesus aldri startet en organisasjon med de og de statuttene!

Vil verden kunne bli samlet under en religion? var spørsmålet, og som sagt tror jeg ikke det er verken mulig eller ønskelig
å slå sammen all organisert religiøsitet.

Men jeg tror nok på at menneskeheten som helhet vil kunne nærme seg sannhetens erkjennelse. Og dette kanskje på tross av
de organiserte trossystem.

Som kristen tror jeg på en åpenbaringens dag, da alt skal bli klart for alle, men før den tid vil menneskene alltid se stykkevis og delt
på mange ting(1.Kor.13,12). Og vi må faktisk tillate dette!

Vi må tillate mennesker å famle og prøve seg frem på sin leting etter sannheten! Og når noen mener seg å ha funnet 'sannheten',
'meningen med livet' etc., så må de ha full frihet til å undervise og legge ut om dette for andre!

Dette kalles tros- og religionsfrihet!

De er ikke de mange forskjellige livssyn og oppfatninger som ulike mennesker har på veien til sannhetens fulle erkjennelse…..
det er ikke DET som er problemet!!

Problemet oppstår i det øyeblikk jeg (noen) VIL TVINGE andre til å tro og mene akkurat slik jeg (de) tror og mener!

Slike platte påstander om at 'religion er roten til alt ondt i verden'….fortoner seg rimelig grei for en som definerer seg selv utenfor all 'religion'…..
d.v.s. at en ikke er medlem av et organisert tros-system.
Men helt sikkert har slike personer også et bestemt livssyn som alltid vil være tros- eller antagelse- basert.

Dermed kunne jeg komme med en like platt påstand tilbake og sagt at 'å ha et livssyn er roten til alt ondt i verden'.

Men selvsagt er det ikke det!

Sannheten er at det onde ligger OSS ALLE for hånden, og at vi alle kan bli et redskap for det onde om vi ikke er på vakt, og står imot
de onde tilbøyelighetene vi alle kjenner så altfor godt til!

Jeg vil si at hadde alle etterlevd menneskerettighetene og de verdier som der kommer til uttrykk (som vel er på linje med 'Den gyldne regelen')
så var vi et godt stykke på vei til en bedre og fredligere verden.

Og dette skulle alle kunne gjøre, uansett tro og livssyn - uansett medlemskap i politiske eller religiøse lag og uansett
medlemskap i organisert religion.