Tilbake

Materialismen og relativitet.

Med termen «materialisme», mener jeg her ikke den moralsk-relaterte
materialisme i første rekke, men det filosofiske tankesystem som benevnes
materialisme.

Materialismen er det filosofiske system som hevder at alt har sin
begynnelse og ende i materiens verden - d.v.s. den for mennesket
sansbare og målbare virkelighet, og materialismen vil hevde at
alt kan forklares utfra ett eller noen få grunnelementer.

Materialismen vil vel ikke benekte den subjektive og åndelige
dimensjon hos mennesket, men mener altså at dette er en sekundær
følge av den materielle og legemlige side.

Yndlingstemaet hos filosofer til alle tider, har vel egentlig alltid
dreiet seg om dette:
Hva er forholdet mellom min indre opplevelse av verden, og den ytre,
«egentlige» verden? Hva er illusjon og hva er virkelighet?
Er alt egentlig subjektivt, eller er alt egentlig objektivt, eller er vi avhengige
av begge sider? Og om vi må ha begge sider - hva er det mest grunnleggende,
ånd eller materie?
Og hva viser historien oss?
Dessuten: Hva kan forskningen bidra med?

Lesere av denne hjemmeside, vil nok vite hva undertegnede mener, men
er det slik at jeg kun støtter meg til Bibelens ord i slike spørsmål?
Nei, for selvsagt vil en slik fundamental sannhet om livet og tilværelsen, ikke
bare begrense seg til Bibelens blad, men vil være synlig på mange
områder. Derfor finner jeg for min del, en viss tilfredsstillelse i,
å påpeke at f.eks. Einstein og relativitetsteorien, på mange måter har
gitt det materialistiske verdensbilde et banesår.

La meg forsøke å forklare hva jeg mener.
Da det var viktig for materialistene å kunne påvise at det finnes en ytre,
konstant, materiell og «objektiv» virkelighet - en virkelighet som er der
uberoende av om en eller annen person «subjektivt» føler og ser noe,
var det viktig for materialistene å kunne fastslå at det er et konstant
rom, eller en ytre «eter» som er uberoende av en iakttager eller observatør.

Man mente at modellen den klassiske fysikken hadde dannet seg, der
rom og tid var konstante størrelser, uberoende av noen iakttager, var
bortimot perfekt.
Newton, som riktignok var en engasjert troende, og som skrev avhandlinger
om bibelske bøker - hadde på en overbevisende måte vist oss noe av den store
sammenhengen som rådet i universet. Dette rokket nok ikke ved Newtons tro,
men andre finner at ved slike lovmessigheter i universet, kunne man like godt
sjalte ut Gud og Skaperen.
Men så viste det seg at den klassiske modellen ikke holdt mål, når man
skulle til å beregne det som skjer på atom-nivå. Den største overraskelsen
var kanskje dette med lyshastigheten - som viser seg å være konstant,
uberoende av iakttakerens bevegelse i forhold lyskilden.
Den «eter» og «etervind» man ville avdekke, fantes ikke i hele tatt!

Konklusjonen på denne målingen, munnet ut i relativitetsteorien, som igjen
slo fast at rom, tid og materie - altså nettopp det vi forstår med en ytre,
objektive, og konstant virkelighet - nettopp dette viser seg ikke å
kunne beskrives, uten i forhold til en observatør, en iakttager,
et subjekt - «en sjel som ser og opplever»!

Eller med andre ord: Et absolutt koordinatsystem (objekter) som ikke
tar hensyn til en iakttager (subjekter), er ikke mulig å etablere!

I dag sitter altså da, også vitenskapen med den erkjennelse at rom,
tid og materie ikke er konstante størrelser, men må sees i sammenheng
med iakttagere, observatører!
Hvor er da den ytre, konstante virkelighet som er uberoende av subjektet
eller personen som ser og opplever?

At Einstein selv også gav uttrykk for en Guds-tro, kan også være et
poeng i denne sammenheng.

Vitenskapen i dag, kan derfor, slik jeg ser det, mye lettere slutte seg
til det bibelske utsagn om opphavet, som sier: « - og Guds Ånd svevde
over vannene» (1.Mos.1,2) - ja, mye heller det
enn materialistens utgangspunkt som sier:
«- og grunnstoffene svevde i rommet»,
For et slikt utsagn er både mangelfullt og uvitenskaplig i lys av
relativitetsteorien!