Tilbake  

                                  Tanker om skapelsen.

Noen kommentar til R. sitt innlegg «Oppdagelsen av supernova-skaperkreftene» -
samt noen tanker om skapelsen i det hele.
Jeg betviler ikke R. kjennskap til supernova-fenomenet, og dette er sikkert et
interessant studium. Men til tross for en viss referanse til Bibelen, så synes jeg nok
at R. gjør samme feil som darwinistene gjør, når de skal forklare hvordan alt er
blitt til, og når de forsøker å forklare hva som har styrt og hva som styrer skapelsen.

Grunnfeilen darwinistene gjør, er at de tar utgangspunkt i materien, stoffene.

De mener at skapelsens utgangspunkt er et visst antall grunnstoff som svever i rommet.
Dette er liksom «legoklossene» som alt har kommet fra.

Bibelen derimot, tar ikke utgangspunkt i stoffene, i materien.
Det er ikke der det begynner, sier Guds ord. Nei, det begynner ikke med noe i det
skapte, men det begynner med Guds Ånd som står over og bak alt som er skapt!
(1.Mos.1,2). Det begynner med Guds skapende ord:
«I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud».(Joh.1,1).

Et poeng hos R. er at bare supernovaer kan forandre DNA-molekylet,
men jeg mener at et hovedpoeng her er at han som gjorde vann til vin, og han som
gav nytt liv til Larsarus’ døde, stankende legeme (Joh.11,44),og han som talte til
stormen så den ble stille, han er ikke avhengig av supernovaer for å skape både det ene og det andre!

Som mennesker og en del av skaperverket, opplever vi det materielle og stofflige,
som sikrere, mer varig og mer grunnleggende, enn ånd.
Åndsdimensjonen er liksom noe luftig og svevende, noe vi har vanskelig for å begripe.
Derfor er det kanskje ikke så underlig at vi føler at det materielle og stofflige må være
mere opphavlig og varig enn det vi kaller ånd.

Men Bibelen hevder altså det motsatte! Guds Ånd er opphavlig, mens stoffene
er en følge av Guds tale.

«Han talte og det skjedde, han bød, og det stod der»
(Salm.33,9).

«Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå», sier Jesus
i Matt.24,35.

En dryg påstand, vil noen si, men etter 2000 år, er Jesu ord mere aktuell enn noen gang!

Gud er ånd (Joh.4,24), og han er fra evighet til evighet! Han er den første og siste,
begynnelsen og enden! (Es.46,5-13). Rom og tid tilhører det skapte, og vi skal ikke
fortape oss i rom-fiksjonens uendelighet. Rommet er uendelig både oppover og
nedover, eller innover og utover!

Vårt begrep om rom er slik at intet rom er så stort at det ikke kan omsluttes av et større,
og intet rom er så lite at det ikke kan deles!!
Hvor står da mennesket hvis vi bare utgjør en del av et rom?

Men mennesket er mere en bare en del av et rom, mere enn bare et legeme.

Mennesket som ånd, sjel og legeme, er jo i seg selv, også et bilde på Gud, slik det står
i 1.Mos.1,26. Vår ånd og sjel «styrer» legemet, og vår ånd og sjel er på mange måter
selvstendige størrelser i forhold til legemet.

Vestens kultur og skolering, er sterkt preget av teknikk og mekanikk.
Vi vet alt om hvordan stoff, vekter og masser oppfører seg.
Alt (nesten alt) som kan måles og veies, er kartlagt til minste detalj, og vi vet hvilke
lover som gjelder der og der.

Men når vi vil forklare hvordan alt er blitt til, med den forestilling at alt det kompliserte vi ser, må ha blitt bygget opp fra noen få grunn-elementer, og at denne oppbyggelse har skjedd uten plan og styring av noe slag, da er dette ikke bare utopi, men også rett og slett umulig rent logisk. Men det er altså en slik forestilling mange darwinister klynger seg til!
Denne forestilling kan sammenlignes med en som vil lage seg et TV, f.eks.,og som samler alle enkelt-delene i en stor trommel, og lar dem riste rundt helt til et TV kommer ut,
fikst ferdig. Det skal unektelig stor tro til å satse slik!

Som vi forstår - det er rett og slett umulig. Her hjelper heller ikke med milliarder av år
med prøving og feiling! (For hva er ”feil” når det ikke finnes noen tegning eller plan
for hva som er ”rett”?)
Nei, skal noe skapes eller bygges, enten det er fjernsyn, biler eller hus, så må det for
det første være en plan, en tegning, og så må hver enkelt del som skal inngå i det ferdige
produktet, være underlagt en styrende kraft i henhold til denne planen, slik at hver del
kommer nøyaktig der den skal, i rett tid og i rett rekkefølge.

Plan og styring er nøkkelbegrep når noe skal skapes. Dette vet vi jo også fra vår hverdag.
Hvorfor da kaste fra seg slike nøkkelbegrep når man skal forklare hvordan alt det fine
i naturen, i blomster og dyreverden, er blitt til? Jo, er det ikke slik at ellers må man jo
godta at det er en Skaper som står bak, og som både har og som har hatt en plan
med skapelsen? Og fordi man ikke for alt i verden vil ta et slik standpunkt – klynger
man seg til overtroen, for ikke å si dårskapen om at «tilfeldighetene har skapt det hele».
For noen er det iallfall helt tydelig slik – jeg tenker på darwinister generelt.

Uttrykket «en tilfeldig skapelse» er i seg selv en motsigelse. For der fullstendig
tilfeldighet råder, oppstår ingen bestemt form og retning!
Hvis derimot visse former og visse retninger oppstår, så er jo dette nettopp et
uttrykk for at bestemte krefter og grenser er satt, og da kommer man ikke forbi
spørsmålet: «Hvem satte de styrende kreftene og grensene slik og slik, og ikke slik
og ikke slik?»

Vi kommer til syvende og sist til dette «hvem», selv om en darwinist
vil tviholde på at et «hva» står for plan og styring. Men det er jo nettopp her ånds-
dimensjonen kommer inn! Et «hva» kan ikke tenke og planlegge!

Selv fornuften taler altså for en Skaper bak det hele - og dette trodde også det
brede lag i vår kultur, helt til vi kastet fra oss fornuften, og begynte og lytte til «eksperter»
som hadde studert så mye, og «visste»  så mye.
Og med bibliotekene fulle av kunstferdige plansjer og ekspertstoff, bygget på
antagelser mere enn fakta - så må det nok også her komme en del barn som kan rope
ut: «Men keiseren har jo ikke noget på!».
Jeg undres på hvor lenge «skredderne» som er i aksjon på dette område skal få holde
på med sitt bedrageri i våre skoler, og iblant våre barn og unge?