Kirkesamfunn og Guds menighet. 
Tilbake
Hva eller hvem er kirken? Hva eller hvem er Guds sanne menighet?
Hvorfor befinner vi oss (vanligvis) så langt fra nytestamentlig menighetsliv?
Dette må jo være et stadig gnagende spørsmål for den som vil ta sin Gud
og sin Bibel på alvor.
Det som mener at det for det meste er slik det skal være i denne saken,
må enten være uvitende om hva Bibelen lærer om menigheten, dens natur,
gaver og oppgaver, eller så må de mene at apostolisk og nytestamentlig menighetsliv
ikke gjelder for oss i dag.
Men dette siste skal være vanskelig å finne belegg for i Guds ord.
For det første: Det har alltid stått strid rundt menigheten, fordi den på en
spesiell måte er Guds uttrykk i og til verden.
Derfor er nok menigheten på en spesiell måte et mål for Guds fiende.
Men menigheten har et ord "fra høyeste hold", fra Jesu munn, om at
dødsrikets porter ikke skal få makt over den (Matt.16,18).
Dette gir oss mot til å kjempe for at menigheten skal gå fram etter Guds ord.
Sannheten om ekklesia, Guds folk, må nemlig kjempes fram. Sannheten om ekklesia
er ingen selvfølgelighet - noe som vi vasser i.
Nei, skal sannheten om ekklesia vinne fram, så må vi kjempe. Og først og fremst
har vi en kamp i forhold til språket. Vi må avsløre falsk språkbruk, og sette de
rette ordene på tingene.
Ekklesia, er det fellesskap, det samfunn som Guds folk utgjør, uansett hva
organisatorisk sammenheng disse står i!
Den som er født på ny ved Guds Ånd (Joh.3,3-8) tilhører i og med dette Guds folk,
og de er dermed en del av Guds menighet som "(gjen)fødselsgave"! (1.Kor.1,2).
Derfor vil vi finne Guds folk, mer eller mindre innen alle kirkesamfunn og
organisasjoner, men det er ikke gitt at en menighets-protokoll på jorden
stemmer med Guds protokoll i himmelen! (Åp.3,5)
Dessverre er denne bibelske forståelse av ekklesia, menigheten og menighetsbegrepet,
er slagget ned, lag på lag, med unøyaktig og misvisende språkbruk,
og dermed også med praksis og tankegods som er villedende.
Det sørgelige er at både språk og praksis da holder avsporingen ved like,
så sant vi ikke finner tilbake til utgangspunktet og kilden for det hele!
Se bare på ordet "kirke" . Dette ordet betyr i dag minst fire ting, mot opprinnelig
bare en - ekklesia. Men "kirke" i dag kan enten bety en kirkebygning, eller et bestemt
kirkesamfunn eller en tilfeldig forsamling (hvor Guds ord forkynnes og sakramentene
forvaltes rettelig) eller så mener man det Bibelen lærer - nemlig alle dem som
"har tatt imot" evangeliet og blitt født på nytt.
Så har vi ordet "prest" eller "biskop" som også er misvisende i forhold til sitt
bibelske opphav.
I kampen for ekklesia, gjelder det først og fremst at vi begynner å bruke de riktige
navnene på tingene (og funksjonene).
Blant annet innebærer da dette, at f.eks. Den Norske Kirke, heller burde kalles
Den Norske Stats Ordning Vedrørende Kristendommen.
Dette fordi Den Norske Kirke er ingen kirke i ordets egentlige og opprinnelige betydning,
noe vi i disse dager, nok en gang, ganske ettertrykkelig får demonstrert, når "biskoper" i
i denne "kirke" motsier klare bibelord!
Vær så snill - ta ikke dette ille opp! Jeg klandrer ikke personer i første rekke,
men hvis vi er offer for en løgn, bør det jo være i alles interesse å få klarlagt nettopp
det, selv om det i første omgang kan være smertefullt!
Vi bekjenner oss jo til det almene prestedømme (1.Pet.2,9), og til Skriften som øverste autoritet,
og derfor er også enhver gjenfødt kristen meningsberettiget i slike saker (1.Joh.2,27).
Dette er også min frimodighet her.
Ekklesia, et hellig broder- og søster-samfunn, dette er noe mer enn at vi har dette
så sant "Guds ord forkynnes og sakramentene forvaltes rettelig" slik Augustana
definerer det.
Augustanas mangelfulle definisjon på menigheten, må nok bære en god del av skylden
for at de helliges samfunn, i vår tid ikke har blitt slik det etter Guds ord skal være!
Denne definisjonen sier nemlig ingenting om at menigheten først skapes når
Guds ord får respons, d.v.s. får gjensvar!
"Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, dem som tror
på hans navn". Joh.1,12.
Det er egentlig ganske utrolig at dette viktige momentet kan utelukkes når vi ser
hvor stor vekt Bibelen legger på dette!
Se f.eks. Heb.4,2/ Luk.8,15/ Jer.29,13.
Augustanas definisjon sier altså ingenting om at den enkelte må søke og ta imot,
og at dem som tar imot utgjør et innbyrdes, forpliktende samfunn (brodersamfunnet).
Hvorfor fungerer ikke menigheten? Svar: Bl.a. fordi man ser det som uvesentlig
om ordet blir mottatt eller ikke - iallfall såpass uvesentlig at man ikke har funnet
det nødvendig å peke på dette i en definisjon på menigheten. Hovedsaken, ifølge Augustana,
er at ordet forkynnes og sakramentene forvaltes rettelig.
Altså, fokus blir lagt på det at "senderen" er i orden, men ingenting blir sagt om at
ordet må nå fram - om at "mottakeren" må få det inn!
Kampen for den opprinnelige ekklesia er vanskelig, bl.a. fordi kirken har en lang
historie og mange tradisjoner å slite med.
Den opprinnelige ekklesia er egentlig en enkel og ukomplisert affære.
Den opprinnelige ekklesia er ganske enkelt slik Jesus sa: "Hvor to eller tre er samlet
i mitt navn, der er jeg midt iblant dem". Matt.18,20.
"Kirken" derimot, med alle sine ordninger og tradisjoner, er et "kronglomorat"
av institusjoner, arkitektkunst, lover og vedtekter.
"Kirken" som organisert størrelse, kan dessverre komme i konflikt og i motsetning til menigheten
slik den er i Guds øyner!
Hva tror du? Var det av uvitenhet Jesus ikke gav en eneste forordning eller skrivelse
til sin menighet?
Vi fikk et eneste bud (Joh.15,12), og det er det vi bryter med alle våre menneskebud!
Jesus gjorde det svært enkelt for oss, men "kirken" har gitt oss tjukke bøker
med kompliserte lover og forordninger.
Vi kan si det slik: Historien har gjort kirken til noe mer enn den i sin opprinnelse er,
slik at vi har mistet av synet den opprinnelige enkelhet.
Men ikke bare det at det er kommet så mye i tillegg, men det verste er at dette
- skal vi si, "apparat" som gjennom tidene er kommet som et tillegg - dette har også
etter hvert tatt plassen fra, fortrengt og skjermet for det opprinnelige!
Hvorfor fungerer ikke menigheten på det planet NT viser oss?
Bl.a. fordi dette apparatet sluker all den energi og oppmerksomhet som heller
skulle blitt brukt på ekklesia!
Men hvor er ekklesia da?
Ekklesia er der Jesus alene er hode og Herre (Ef.4,15).
Hvorfor søker man stadig å etablere et hode, en autoritet, ved siden av det hodet
som allerede er der? En lærenemnd i ett eller annet kirkesamfunn er jo nettopp
et slikt ekstra hode ved siden av Jesus og Guds ord!
Det dreier seg ikke primært om Den Norske Kirke kontra de frie organisasjoner
innen denne, men det dreier seg om å avsløre alt som hindrer Jesus å være hode og Herre,
og organisasjonene er like utsatt som Den Norske Kirke i så måte.
Det samme gjelder selvsagt også alle andre kirkesamfunn.
Hva skal vi gjøre da?
Vi må finne tilbake til ekklesia, men det er altså ikke bare å melde seg ut av
ett apparat og inn i et annet, for gjenfødelsen ligger på et annet plan
enn det å melde seg ut og inn av kirkesamfunn og organisasjoner!
Først og fremst trenger vi et klart bilde av hva ekklesia er, og der er det særlig viktig
å påpeke at ekklesia skapes der Guds ord får gjensvar (Luk.8,15),
"for med munnen bekjenner en til frelse" (Rom.10,10).
Vi kan derfor ikke gjøre slik f.eks. Den Norske Kirke altfor ofte gjør - stille seg
likegyldig til om Guds ord blir tatt imot, og om liv blir forvandlet.
Hva annet kan vi gjøre?
Tale ekklesias sak, og stadig minne hverandre om hva og hvor ekklesia er -
nemlig der hvor Jesus alene er hode og Herre!
Uansett hva sammenheng vi står i, så kan Jesu herredømme bli svekket, og apparat og
menneskebud tenderer da, med en gang, å ville overta!
Det er viktig at vi ser dette og påpeker dette, når det skjer!
Men vi må være sannheten tro i kjærlighet.
Sannhet uten kjærlighet, blir feil - men kjærlighet uten sannhet, blir også feil.
Mesteren selv vil lære oss hvordan vi kan vandre både i kjærlighet og i sannhet.
Han som kunne velte bordene i tempelet, kunne også si til en angrende synder:
Heller ikke jeg fordømmer deg! Gå bort, og synd ikke mer! (Joh.8,11)