I kirken - og under kirken!                             Tilbake
 
Jesu disiplers forhold til Statskirken anno år 2000.    Noen refleksjoner.
 
Troende mennesker i Statskirken, har i generasjoner ikke anerkjent denne kirke 
som en sann Jesu Kristi kirke, men som et stillas, en arbeidsform, 
hvori også Jesu Kristi kirke befinner seg. 
"I kirken, men ikke under kirken", har vært mottoet mange har bekjent seg til.
Personlig har jeg også tidligere hellet mest i denne retning, men mener etter hvert
å ha sett, og ikke minst, opplevd, at dette er fine talemåter, som ikke holder i praksis.
For det viser seg at så sant vi er " i ", blir vi nødt til å involvere oss,
og ta del i styre og råd o.s.v., samt at også gjenfødte i Statskirken,
lar de synlige kirkegrensene gjelde mer enn de usynlige (åndelige). 
Derfor er realiteten denne: Er vi "i", så er vi "under".Vi må slutte å lure oss selv!
 
Etter min mening ville det være et stort skritt i riktig retning, om troende mennesker
i Statskirken nå innser og erkjenner dette!
For da vil vi med en gang finne ut, at vi har ingenting i dette "Statens Religionsvesen" 
å gjøre! Og vi vil da se at de er på høy tid å skille likt fra ulikt !
Hvis ordet "Gå ut av henne, mitt folk" (Åp.18,4), noen sinne betyr noe, så gjør det
det nå - overfor Statskirken!
 
I forholdet, Statskirken - Bedehuset, ser iallfall jeg dette slik nå:
En bedehusforsamling er en fin og god nok menighet! Flokken kunne hatt sin forstander
og sine eldstebrødre (Tit.1,5), og så satset på at Gud ved sin Ånd gir de nådegaver
som trengs, slik han jo har lovet i sitt ord! (1.Kor.12,7 )
 
I praksis fungerer jo mange bedehusforsamlinger som selvstendige menigheter!
Det gjelder bare å bryte det ulykksalige båndet til Statskirken, og få ordnet
noen formaliteter.
Slik jeg ser det er mange bedehusforsamlinger rede til å gjøre nettopp dette,
og jeg tror dette kan bli selvstendige, livskraftige, frie menigheter med åpne linjer
til alt Guds folk, i alle sammenheng, enten det er pinsevenner, metodister eller baptister.
 
Vi ser hvor vekkelsen er, og forstår hvor Ånden og livet er.... eller?
Derfor: Er det ikke på tide å kutte "navlestrengen" til Statskirken?
Jeg tror at da først vil en bedehusforsamling skikkelig kunne begynne å vokse!
 
Ta gjerne med den troende presten over i bedehusforsamlingen, og der kan han være hyrde
og forstander på bibelsk basis! Men han trenger da selvsagt underhold, og tienden bør jo da
bli obligatorisk. I prinsippet kan da ti medlemmer underholde sin forstander. 
Dessuten! Da vil de be for ham og holde ham oppe med en helt annen kjærlighet og omtanke
en hva han nå opplever som statskirkeprest!
 
Dette initiativet må nødvendigvis komme fra den lokale forsamlingen - for det er jo dem
det gjelder! Vi må ikke vent at en eller annen generalsekretær skal sette i gang noe 
i den retning! Det har han heller ikke mandat til!
Nei, initiativet må nødvendigvis komme fra den lokale forsamlingen! Dette er både bibelsk
og juridisk riktig! 
Et slikt lokalt og felles initiativ er absolutt å foretrekke, for skjer ikke det 
vil "lekkasjen" av enkelt-troende bare øke på, etter hvert som Statskirke-skipet fylles 
mer og mer av vann (verdens ånd). 
 
Men hva vil skje med Statskirken, hvis alle engasjerte troende går ut? spør noen engstelig.
Men vi kan jo da like godt spørre: Hva vil skje med verden, når alle troende rykkes opp?
 
Nei, spør heller: Kan jeg bli bevart som kristen i en kirke som ikke skiller mellom
rett og galt, lys og mørke? 
Statskirken skal vel ikke frelses? Det er menneskene som er der, Gud er interessert i !
Og dem kan vi mye mer være til hjelp for, fra et nytt, bibelsk ståsted! 
 
Jeg vil si det slik: Når troende i hundre år (fra første gang det ble aktuelt med frikirker),
har forsøkt å gjennomsyre Statskirken og folket med levende kristendom (lekmannslinjen), 
og vi fremdeles er like langt - om ikke verre enn noen gang, har ikke da historien selv vist
at dette ikke fører fram? 
 
Mulig det en gang var en farbar vei, men ikke nå - slik jeg ser det!
For når ordningen og grunnsteinene for statskirkemenigheten, ikke bygger på Guds ord 
og på Jesu herredømme, da hjelper det ikke om kristne mennesker går inn i disse ordningene!
De er like ubibelske for det! 
Ja, det blir rett og slett en felle for en sann Jesu disippel - en som i utgangspunktet
vil stå på Bibelens ord!
 
Et menighetsråd i Statskirken kan i prinsippet fylles opp med hvem som helst.
Her er ingen skranker, verken av moralsk eller ideologisk karakter.
Slik har det vært, og slik er det, og slik vil det bli - i Statskirken - kirken som selv
ateister kan tro på!
Det er viktig å kalle tingene med sitt rette navn. Et "menighetsråd" i Statskirken
burde derfor heller blitt kalt: "Lokalrådet For Statens Ordning Vedrørende Kristendommen."
For noe menighetsråd i bibelsk forstand, er det jo ikke, for da ville man ha rettet seg etter
det som står f.eks. i 2.Kor.6,14-16:
 
"Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantro! 
For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva samfunn 
har lyset med mørket? Hvordan kan Kristus og Beliar være 
enige? Hva forener en troende og en vantro?
Hvordan kan Guds tempel og avgudene forlikes?
For vi er den levende Guds tempel."
 
 
Til slutt noe til ettertanke:
Det er farligere for et Guds barn å ha omgang med mennesker som sier
de er kristne, men som ikke på noen som helst måte bærer preg av det - 
enn å ha omgang med mennesker som ikke bekjenner seg til Kristus. 
                                                                                Se 1.Kor.5,9-12