Tilbake

                               Kirkestruktur og kirketukt.
 
Sett fra et lavkirkelig ståsted, har det lenge vært opplest og vedtatt at
kirketukt i statskirken er en umulighet.
Og det er vel slik at i prinsippet er det ingenting i statskirkens ordning som
hindrer at f.eks. ateister, agnostikere eller mennesker som med overlegg
lever i strid med Guds bud - at slike f.eks. kan velges inn i statskirkens
menighetsråd.
I prinsippet utelukkes ingen fra statskirkens tjenester av moralske eller
ideologiske grunner.
Hva er galt med dette da? vil noen si. Vil ikke Jesus favne alle?
Jo, Jesus vil favne alle, men han møter oss alle med et: Vend om! (Matt.4,17),
og med ett: Gå bort, og synd ikke mere (Joh.8,11).  Og en frivillig bekjennelse
til Herren, er med å konstituere tilhørigheten ( Rom.10,9).
Jesus elsker mennesker, men han hater synden - fordi han vet at synden
ødelegger mennesker!

Bibelsk basis for kirketukt, finner vi bl.a. i Matt.18,15-17 og 1.Kor.5,7 -13.
Når mennesker som åpent fornekter Gud, og som ikke viser noe synds-
erkjennelse – når slike skal til å styre og stelle i menigheten, da er det noe
som ikke stemmer.
Derfor påpekes at både selve menighets-forståelsen og forståelsen av de
åndelige embeter, hvordan disse blir gitt og trer i funksjon - at dette ikke
stemmer med Guds ord slik det praktiseres i statskirken.

Dette innså også gjenfødte mennesker for over 100 år siden. Bl. a. derfor
fikk vi en lekmannsbevegelse, og dette var vel  også en av grunnene til at
mange frikirker oppstod.
Hva er det nye i vår tid, da?
Så vidt jeg kan forstå, så må det nye være nå at noen virkelig har fått tro
for å kunne etablere kirketukt innad i statskirke systemet!
At det aktuelle kirketuktskravet i denne omgang er rettet oppover i hierarkiet,
i retning "overordnede", er kanskje også et nytt moment, men i hovedsak
dreier det seg om: Kirketukt i statskirken. Det er dette saken gjelder,
og det er dette som diskuteres nå om dagen.

Noen mener da tydeligvis at embetssynet og menighetsbegrepet, slik det
opptrer i statskirken, er ok, i og for seg, men at det gale er at syndere  og
vranglærere får sitte  å styre og bestemme der.
Personlig tror jeg det ene er en følge av det andre, og at de hadde rett,
de som for lenge siden beskrev statskirken som et stillas, eller arbeidsform,
hvori også Jesu Kristi kirke befinner seg - og som anså kirketukt på dette
stillaset som en umulighet, bl.a. fordi inngangen er helt åpen og  fordi
statskirken som sådan ikke legger noen vekt på at bare  mennesker  som er
gjenfødt, kan dømme rett om det åndelige (1.Kor.2,14).
Man kan altså ikke si både ja og nei innen samme struktur.
En prest i statskirken, som vil bruke Bibelen som norm, er nærmest nødt til å
"sluke mangen kameler", slik jeg ser det.

 Å forvente Åndens frukt fra mesteparten ugjenfødte i statskirken, er vel i
drøyeste laget, antar jeg.  
Selv om jeg mener det er en håpløs oppgave  (og en selvmotsigelse)  i  å
etablere læretukt i statskirken, så er det bekymringsfullt at det bare er slike
bibel-inspirerte  initiativ som blir møtt med handling fra statskirkeledelsens side,
og ellers aldri noe som helst.  
Unektelig fester dette inntrykket seg:  I statskirken tåles alt og alle, unntatt
dem som betrakter statskirke-menigheten  som  en sann Jesu Kristi menighet,
og som handler deretter.

Men da er vel dette sannheten om statskirken da ...?
Personlig har jeg sans for Hopes argumentasjon, om at livet må være
overordnet formen, og at formen, strukturen, organisasjonen alltid må få
tjene livet.

Men jeg har aldri forstått meg på "livets folk" i statskirken  som nekter å stå
sammen med livets folk under andre strukturer enn statskirke-strukturen.
Påberoper en seg å være livets folk, bør det vel også komme til uttrykk i praksis!
Er det gjenfødelsen, gudserfaringen ved Ordets forkynnelse,  Åndens
virke imellom oss - er det dette som gir oss identitet som kristne,
og som binder oss sammen, eller er det en ytre strukturs lover og bud?
Det er iallfall et sørgelig faktum at kirkesamfunns-grenser ofte får komme
inn å skille mellom brødre i Kristus som før stod sammen. Da legges vekten
på feilt sted, slik jeg forstår min Bibel!
For er det det som er skrevet med blekk eller det som er skrevet med Ånden
som teller?
Fremdeles er det nok slik at  det er bokstaven  som slår ihjel,  men Ånden  
som gjør levende !   Derfor kan også Åndens folk, uansett hva struktur
de befinner seg under, gå sammen om hovedsaken, nemlig
å vinne mennesker for Ham som står over alle strukturer! La oss først
og fremst konsentrere oss om det!
Se  Gal.3,2 / 2.Kor.3,1-6/ 1.Kor.3,21-23/ Joh.4,35.