Tilbake

            Moses og Joel. 

"Gid alt Herrens folk var profeter, gid Herren
ville legge sin Ånd på dem!" 4.Mos.11,29.

Det var to menn i leiren som oppførte seg litt underlig.
De het Eldad og Medad. De skulle egentlig vært med de
sekstiåtte andre ute i sammenkomstens telt, men var
av en eller annen grunn blitt forhindret.
Da skyen senket seg ned over leiren, og Herren tok av
den ånd som var over Moses og la over disse menn som
var der sammen med Moses, da begynte ikke bare disse
som var samlet der i sammenkomstens telt å tale profetisk,
men også Eldad og Medad - som antagelig da var opptatt med
helt dagligdagse og nødvendige ting hjemme.
Dette vakte oppstyr, og saken ble tatt opp på høyeste
hold og lagt fram for autoritetene. Josva var ingen
hvem som helst. Han hadde tjent Moses fra sin ungdom
av, og nå var han virkelig opprørt.
"Min herre Moses, forbyd dem det!" sa han. Og jeg
forestiller meg at han var både rød, sint og
harmdirrende der han står framfor Moses.
Det var da Moses kom med et betimelige spørsmål og
samtidig et dypt hjertesukk:

"Gid alt Herrens folk var profeter!
profeter! Gid Herren viller legge sin Ånd på dem!"

Dette var Moses´ store ønske og håp.

Gid alt Guds folk var fylt med den Hellige Ånd og talte
profetisk!

Moses var utkjørt og stresset, og han ber faktisk Gud om å
få dø (v.15). Han følte han måtte slite helt alene med et
uvillig folk som ikke hadde sans for annet enn materielle ting.
Moses klagde sin nød for Herren (det var godt han gikk
til Herren med sitt problem!), og Gud sier ham hva han
skal gjøre. Guds løsning er at han vil la andre få del
i den ånd og den byrde som Moses nå bærer alene.
Og de sytti fikk en kraftig berøring av Gud, og begynte,
som vi har sett, å oppføre seg litt underlig.

På pinsefestens dag skjedde noe av det samme (Ap.gj.2,4).
Også da vakte det oppsikt, og noen sa: "De er fulle av
søt vin!" Ap.gj.2,13.
Det var da Peter stod fram og forklarte det hele:
"Dette er det som er sagt ved profeten Joel: Og det skal
skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utøse av min
Ånd over alt kjød, og deres sønner og deres døtre skal
tale profetisk, og de unge blant dere skal se syner, og
de gamle blant dere skal ha drømmer. Ja, til og med
over mine treller og mine trellkvinner vil jeg i de dager
utøse av min Ånd, og de skal tale profetisk." (v.17-18).

Herren har store planer for sitt folk og for sitt rike,
men mennesker er ofte en treg masse han må slite med.
Slik var det med Israel på Moses´ tid, og slik er det med
Guds forsamling også i dag.
Det eneste som kan forandre på dette, er om Herren helt får
slippe til med sin fornyelse og sin Ånd. Løftene fra Guds side
står der, men har vi bruk for dem?

Når vi i dag leser om, fra andre deler av verden, at hele
stadion fylles av mennesker som opphøyer Jesu navn og der de får
erfare Guds nærvær og kraft på en spesiell måte, da tenner
det hos meg, nytt håp og tro for Guds sak, også i vårt land.
Er ikke dette svaret på våre bønner da, og er det ikke som
om vi aner virkeliggjørelsen av Joels profeti i stor målestokk?
Det er iallfall svar på Moses´ hjertesukk, etter hva jeg kan
forstå.
Peter og apostlene var de første som fikk oppleve en almen
utgydelse av Ånden. Men dette sluttet ikke der og da, men det
har fortsatt gjennom hele historien, helt inn i vår tid.
Fordi Jesus bar fram et fullkomment offer for våre
synder (Heb.9,11), og fordi han er det Guds Lam som bærer
all verdens synd (Joh.1,29), derfor revnet forhenget i tempelet
inn til det Aller Helligste og åpnet veien tilbake til Gud,
ikke bare for spesielt utvalgte, for prester o.l., men også
de som menneskelig sett står lavest: Treller og trellkvinner -
for hver den som påkaller Herrens navn! (Ap.gj.2,21).

Det at "alminnelige folk" får den Hellige Ånd, og
blir brukt av Gud, det har alltid vakt ergrelse hos dem som
mener de har noe fortrinn hos Gud.

Da jødene så at Ånden ble gitt til hedningene første gang,
ble de forferdet, og det ble mye strid og diskusjon om
dette (Ap.gj.10,45), selv om dette altså var forutsagt fra
gammel tid, og som de sikkert hadde lest om i Skriften.
Dette med religion og gudsdyrkelse kan så lett bli en profesjon
og et område en da på kjødelig vis skal ha seg frabedt
konkurranse i.
Dette har med menneskets ære og stolthet å gjøre, og er nok en
fristelse for mange.
Slik var det også med Josva! Han følte han fikk konkurranse!
Og legg merke til hva det står om Josva her:
Han hadde tjent Moses!

Altså ikke Herren primært - men Moses!

Og se hva han sier til Moses: Min herre Moses! (4.Mos.11,28).
Det synes da for meg slik at Josva på dette tidspunkt var mer
knyttet til Moses enn til Herren!
Og dette er nok en reell fare for noen og hver, selv midt i en
kristen tjeneste! Det er ikke Herren som har første plass, men
noe eller noen andre. Og da blir dette rett og slett en form
for avgudsdyrkelse!
Intet menneske, selv om dette skulle være en stor og berømt
person, og selv om dette også er en Herrens tjener -
om det er en forstander eller prest eller biskop eller pave, -
- intet menneske må komme mellom den enkelte og Herren!

Heller ikke noen organisasjon eller kirkesamfunn må få en slik
plass i mitt og ditt sinn! For da vil vi helt sikkert reagere
slik som Josva gjør her, når det behager Herren å gi sin Ånd på en
litt annen måte, og litt utenfor det mønster og den struktur vi mener
er det eneste mulige og "lovlige".
Da vil nok både Moses og Jesus stille oss dette betimelige spørsmålet:
"Er du nidkjær for min skyld?"