Tilbake
Møteform og lovprisning.
Når det er snakk om en ytre bønne-form eller bønne-stil, og hva ytring
som er best og mest egnet, så har jeg noen betraktninger på dette.
Grunnen til at dette temaet i hele tatt er aktuelt, er selvsagt at dette
med lovsang og tilbedelse, kom som en frisk vindpust inn over norsk
kristenhet på -70 tallet, dels gjennom "den karismatiske fornyelse" og
dels gjennom "Jesus vekkelsen", og at dette siden er blitt praktisert
mere enn tidligere, også i statskirkelig sammenheng,
bl.a. i "Oase-samlingene".
Fra en knugende, anspent bønne-stilling, fikk vi lov å "riste løs" og prise
Herren, oppreist og i bevegelse.
Mangen av oss opplevde dette som noe herlig og frigjørende.
I sannhet fikk vi erfare at "Hvor Herrens Ånd er, der er frihet "(2.Kor.3,17).
Og stadig får vi oppleve sannheten i salmistens ord:
"Det er godt å prise Herren, og lovsynge ditt navn, du Høyeste"(Salm.92,2).
Ja, i sannhet: Det er godt å prise Herren.
Dette vil enhver gjenfødt kristen kunne skrive under på!
Og dette gjelder nok uansett hva stilling og form en velger for sin lovprisning.
Om en velger å prise Herren , i en bøyd, sammenknept stilling, og synest
dette er kroppens beste uttrykk for lovprisning, ja så må det være full frihet
for dette - selvsagt!
Men for de fleste tror jeg det er mere naturlig, ved lovprisning og tilbedelse,
å strekke hendene opp mot himmelen. For til himmelen steg Herren opp,
og fra himmelen venter vi Herren tilbake!
En åpen hånd mot himmelen symboliserer også noe annet - at jeg strekker
meg mot Herren for å motta fra ham, for å gi det videre til mine medmennesker.
Jeg innstiller meg på å være som et rør - en kanal - for det Herren vil gi.
Dette når det gjelder tilbedelse og lovsang.
Når det f.eks. gjelder botsbønnen, så synes jeg for min del det er mere naturlig
å bøye kne ved en stol eller benk. Det samme også med forbønner og begjæringer.
Hovedsaken her, synes jeg må være at det er full frihet til å bruke
den stil en synest passer.
Daniel f.eks. åpnet vinduet mot Jerusalem (Dan.6,11).
Dessverre kan enhver møteform, gudstjenesteform, eller bønne-stil,
stivne til å bli livløs og fastlåst.
Er Ånden og livet borte, står formen igjen som et livløst skall uten innhold.
Er Ånden borte på grunn av synd og uoppgjorthet, så hjelper det heller ikke
bare å løfte hendene. Da må det bot og bekjennelse til først!
Men når gleden og freden vender tilbake, og en kjenner trang til takk og jubel,
da må en også få lov til dette!
Kort sagt: Formen må følge livet, og ikke omvendt!
Og derfor må vi være obs. på at ikke formen får kvele livet! Og vi må være
innstilt på å lempe på formen når livet krever det!
Her gjøres ofte feil, dessverre.
F.eks. tror jeg statskirkens liturgi ofte fungerer som et lok på den spontanitet
og frihet Ånden vil gi, og ønsker skal komme til uttrykk, men som det ikke gies
rom for!
Som å si: Så langt, men ikke lenger - liksom.
Et spontant halleluja i en vanlig statskirkelig gudstjeneste, ville antagelig sette
støkk i halve forsamlingen.
Om dette kunne det vært sagt mye - og jeg sier ikke at "regulert" og "ordnet"
lovsang ikke kan være ekte, men at det for enkelte kan være som et knugende
bånd.
For selvsagt dreier også dette seg om miljø og tilpasning - om å være "jøde
for jøder" (1.Kor.9,20).
Vi er vel slik de fleste, at vi gjerne vil følge de "spilleregler" som gjelder i
et visst miljø - og da kommer noen i konflikt med seg selv, når en føler en
må skifte bønne-form og -stil, etter hva forsamling en befinner seg i.
Og dette vil nok bli vanskeligere for en som har "kanonisert" og helliggjort
sin bønne-stil og -form, fremfor sine bønners innhold og retning.
For min del mener jeg å kunne si at jeg er åpen for mange forskjellige
uttrykk og former for bønn, så sant den er bedt i Jesu navn,
og rettet til den eneste sanne og levende Gud, som også er vår Far , i og
gjennom Jesus Kristus (1.Kor.8,6).
For jeg innser at den ytre bønne-stilen vil kunne variere mye etter hva kultur
eller miljø en befinner deg i.