Tilbake

                                 Er samboere ektefolk?
 
Noe av samboerskapets dilemma, er at man på den ene side ikke
ønsker at slike forhold skal knyttes til noen lov, samtidig som man,
i andre og viktige tilfeller, nettopp ønsker lovens beskyttelse.
 
 Etterhvert som samboerskap synes å bli mer og mer utbredt som samlivs-
form, på bekostning av ekteskapet, er det mange som spør seg hvordan
et samboerforhold er å forstå.
 
Må man etterhvert klassifisere samboerskap på linje med ekteskap?
er et spørsmål mange stiller seg.
 
Rent juridisk er det stor forskjell på samboerskap og ekteskap.
 
Ekteskaps-pakten er på mange måter en ferdig, komplett lov-pakke
som gjensidig binder og sikrer begge parter, og som vil komme inn
og regulerer mellom partene, ved et eventuelt samlivs-brudd.
Lovene som gjelder i et ekteskap, vil skifte mellom partene på en,
så langt det er mulig, rettferdig måte.
 
 I et samboerskap er det annerledes.
 
Med mindre partene har gjort separate, og bindende avtaler seg imellom,
er det ingen lover som kommer inn å regulerer mellom partene
ved et eventuelt samlivs-brudd !!!!
 
Det er derfor vanskelig å finne støtte i retts-apparatet, for den av partene
som måtte føle de sitter igjen med de største tapene.
 
Man kan undres hvorfor ungdommer i dag vil ta en så stor risiko, og så å si
investere sin sjel i et fellesskap, og legge ned år av sitt liv i hus og hjem,
for så å se det hele bli revet ut av hendene på seg, og kanskje gitt til
en annen.
 
For svikefullt er menneskehjertet, og den onde er ennå i virksomhet for å
Friste og bedra mennesker. Dette er nok dessverre en del av virkeligheten
i denne fallets verden.
Og fordi dette er en realitet, trengs et sikkerhets-nett under en så viktig ting
som samlivet mellom mannen og kvinnen, og for deres barn, eventuelt.
 
Rundt det byggverket som to i fellesskap søker å reise, trengs beskytt-
ende lover, avtaler og garantier.
Nettopp med tanke på dette, er ekteskaps-pakten blitt til.
Den er blitt til gjennom århundrers erfaring, og er med tiden blitt
en praktisk og fornuftig pakke som ivaretar alle hensyn.
Hvorfor vil ikke da dagens ungdommer, ja eldre med, ha dette
sikkerhets-nettet?
 
Argumentene kan være mange, f.eks: "Vi vil ikke gifte oss, for da slipper vi
å skille oss, hvis vi ikke passer sammen?"
 
La oss se litt nøyere på dette argumentet.
For det første har de som argumenterer slik, akseptert den løgnen som sier
at man må leve sammen, helt som ektefolk, før noen kan komme med sitt frieri,
og før noen kan si ja eller nei.
 
Hvilket  bedrag dette er! Det som skulle være urørt, og for den ene
utvalgte -
gikk jo tapt underveis!
 
 Og bedraget i dette avsløres ganske enkelt med å spørre:
"Hvor lang tid skal en prøve da, for å være sikker på om en passer sammen?"
 
Sannheten er at en ad denne vei aldri vil bli sikker, for sikkerheten er
den tro og den vilje  som en gir hverandre hånden på i forkant, og som
en
heller ikke er redd for å papirfeste i form av en ekteskaps-pakt.
 
Sikkerheten kan ikke bygges på noe så usikkert som på følelser som kommer og går,

men den må bygges på en erklært vilje til samhold - også etter at de første 
berusende følelser er over.
 
Og hvor mangen en ung jente har ikke gitt etter når dette ultimatum settes:
"Hvis du virkelig elsker meg, så bevis det ved at jeg får min vilje."
 
Men dette kan jo returneres med samme mynt:
"Og hvis du virkelig elsker meg så høyt som du sier, så kan du bevis det
ved  at du gifter deg med meg."
 
En har sagt det slik: Den "kjærlighet" som ikke kan vente, kan ikke kalles
virkelig kjærlighet, og er ikke verdt å satse på.
 
Samboerskapets talsmenn bruker også ofte et annet argument:
"Vi bygger på virkelig kjærlighet, ikke på papir og kontrakter. Mangler kjærligheten,
 da er det vel ingen vits med papir og kontrakter."
 
Sant nok - et stykke på vei, men her er også en annen vesentlig ting:
Det er nemlig slik at kjærligheten ikke er en størrelse som er upåvirket av
hva jeg gjør eller ikke gjør!!
 
Jeg kan faktisk gjøre noe selv  for å  tenne  kjærligheten , og for å holde
kjærligheten ved like!
 
Jeg kan også ødelegge forholdet, f.eks. med sårende og vonde ord, og
det som verre er. Så jeg er aldri helt uten ansvar for hvordan forholdet vil
utvikle seg over tid.
På et øyeblikk kan det som er bygget opp over år, rives ned, om jeg ikke
er på vakt og motstår fristeren.
 
Hvis da den rettslig bindende ekteskaps-pakten er til stede, da vil en, ganske
sikkert legge større vekt på å holde kjærligheten ved like. En vil da også
lettere søke å forsones igjen, etter eventuelle feider.
 
 Det er i grunnen et paradoks, at så mange av vår tids mennesker, som når
det gjelder forretningsmessige affærer, oftest er veldig påpasselig med at
avtaler og garantier er rettsgyldige - mens de her, når det gjelder dette som står
ens hjerte nærmest, og hvor en investerer så mye, ja, sin sjel, så og si -
da er det liksom ikke så nøye med noe skriftlig bindende.
Dette er en inkonsekvens jeg for min del ikke helt forstår.
 
Det som hittil er sagt, går på det rent fornuftsmessig argumenter mot samboer-
skap, og det er helt klart at denne samlivsform mangler det vesentligste for å
kunne kalles en ekteskaps pakt, noe også lover og rettspraksis viser! 
Det er nemlig ingen pakt , oftest! Helst bare løse, uforpliktende ord.
 
Men en annen, etter min mening like viktig ting her - ja, viktigere - det er at
det å leve sammen som ektefolk, men uten den gjensidige, forpliktende
og rettsgyldig pakt som ekteskapspakten er, i Bibelen omtales som synd,
og som noe som dermed kommer under Guds dom.
 
Om dette kunne mye sies, men jeg skal i denne omgang nøye meg med å vise til
1.Kor.7,9.
 
Det jeg kort sagt vil si med dette er:
 
Gå hen å gift eder, og kom inn under lovens beskyttelse, og ikke minst
under  Guds velsignelse!
 
Dessuten får du en god samvittighet "på kjøpet "!
Det er ikke noe dårlig det! Er det vel?