Tilbake
TV-virkelighet.
Enhver hendelse eller historie vil alltid tolkes forskjellig
og subjektiv fra person til person. Dette gjelder også
musikk og kunst: Hver enkelt legger inn sin egen tone som
klinger med.
Dette er elementert, men vi glemmer ofte å regne med dette.
Og i vår tid, når en stor del av vår erfaring kommer via
TV-skjermen, er det desto viktigere å ha dette "i mente".
For også alt som presenteres på TV, er redigert og kommentert
og tolket av annen.
Men fordi TV presenterer levende bilder, og dermed "virkeligheten selv",
nettopp derfor er det lettere å glemme at det er en tolkning.
Det levende bildet er ikke så gamelt. Hundre år er lite i menneskehetens
historie, og jeg tror ikke vi helt har skuet konsekvensen av dette mediet.
Med god grunn kan vi spørre: Hva gjør TV med oss?
Eller mere presist: Hva gjør det levende bilde med vår virkelighets-
oppfatning?
Jeg vil ikke være udelt negativ eller positiv, men bare feste oppmerksomheten
rundt noen helt iøyenfallende ting.
Det er helt klart at TV er et manupulerings-redskap av de helt store.
Dette særlig fordi folk "glemmer" at det er en redigert og tolket sekvens som vises.
"Virkelighetsbitene" er satt sammen slik at inntrykket blir akkurat det program-
skaperen ønsker.
Med kommentar, med interjuv av "de rette" personer, med nærbilder og effekter
oppnår man et visst helhets-inntrykk som man ønsker å presentere.
TV-virkeligheten er på mange måter "ferdig-tygget".
Det er bare å ta imot og svelge ned. Den enkelte slipper det møysommelige
tolknings-arbeidet. Vi ser bildene, følger personene og får kommentarene.
Lettvint og greit. Alt på plass, liksom.
Da er det verre når vi selv må bakse oss frem i trafikken på egen hånd.
Ingen som forklarer og kommenterer.
Ikke får vi se byen i fugle-perspektiv heller, slik i et glimt - med piler som viser
hvor vi befinner oss.
Og selv om vi forsøker å innbilde oss at vi spiller helte-rollen i vår egen lille film,
så er det tydeligvis noen som mener vi har skurke-rollen hele tiden!
Det klaffer liksom ikke helt.
Nei, da er det godt å slippe seg ned i gó stolen igjen, og se at tingene
fungerer som de skal!
Men da er TV-titting i ferd med å bli et narkotikum.
Og det er ikke bare spøk. Og hvis gapet mellom TV-virkeligheten og mitt liv
i hverdagen, blir uoverstigelig - hva gjør jeg da?
Hvis jeg altså ikke har klart for meg at TV-verden er både:
1) Manupulert,
2) komprimert og
3) dramatisert -
da vil dette gapet ganske sikkert bli et problem for meg.
Hvis TV-verden blir den norm jeg søker å måle mitt liv mot,da vil jeg fort bli
både forvirret og frustrert.
Forvirret, fordi ikke noe entydig verdi-mønster om hva som er rett og galt
er gjennomgående.
Frustrert, fordi jeg i min hverdag ikke får ting til å klaffe slik som på TV.
Jeg finner meg selv langt fra så sikker og seirende som de tiljublede helter.
Hvordan virker dette misforhold mellom ideal og virkelighet på meg - hvis jeg da altså
ikke vet at det er egentlig ganske normalt å være både redd og usikker i nye og uvante
situasjoner?
Enda et moment vil jeg peke på, dette med dramatisering.
TV er mye drama og "action". Det skal skje noe hele tiden.
Hverdagen er jo ikke slik. Men er det ikke en reell fare for
at vi da drages i denne retningen?
Når en stadig opplever dårlige, og svikefulle typer på TV - skyting,
kniver og vold - vil en ikke da lett dra med seg disse bildene ut i hverdagen?
Vil en ikke etterhvert begynne å tenke som så:
"Jo, slik er visst folk flest. Det er visst bare jeg som så naiv og tror så godt om andre."
Det er nok ikke bare en reell fare for at våre tanker da drages i den retningen,
men det er aller mest sannsynlig - slik det vel også er stadfestet av forskere.
Og det er et stort tap for et samfunn, hvis en atmosfære preget av gjensidig tillit,
blir byttet ut med en atmosfære full av mistro og mistanke.
I en god gammel barne-sang heter det: " Vær forsiktig lille
øye hva du ser..".
Dette er nok en sannhet vi bare må undrestreke i vårt TV-konsumerende samfunn.
Er det noen som er forbauset over at vold og kriminalitet er økende i vårt samfunn?