Tilbake
                                                        Likestilling.

Spør du folk om de er for eller imot "likestilling", så vil vel de fleste svare at de er for.
Og egentlig er ikke dette så rart, for ordet "likhet" forbinder vi med rettferdighet,
og med det at alle mennesker må behandles likt.
Uttrykket "likhet for loven", er også et uttrykk som på en lignende måte kobler opp mot
vår rettferdighets-sans.

Men dermed er ikke alt sagt rundt dette temaet og alt som dette berører.
For selv om vi utfra den tanke at alle mennesker skal behandles likt, mener at "likestilling"
er en god og rettferdig tanke, så kan vi ikke automatisk trekke den konklusjon at da skal
alle mennesker - fra den minste til den største, og uansett rang eller status - ha de samme
oppgaver, rettigheter og plikter.
For virkeligheten er ikke slik at alle mennesker, på alle trinn i sin vekst og utvikling, kan
betraktes likt og ha samme krav til seg.

All fornuft tilsier at vi er nødt til å gruppere mennesker etter modenhet, evner,
utdannelse o.s.v. - ja, faktisk også etter kjønn!
Hvis vi f.eks. går inn i en familie på fem - far, mor og tre barn - og sier at der har alle
de samme rettigheter og plikter, så sier det seg selv at det ikke er tilfelle.
Lille Ole på tre, kan ikke ha de samme rettigheter og plikter som Anne på 14!
Dette er så selvsagt at det virker nesten dumt å måtte slå slike ting fast.
Men det synes i dag som vi er nødt til å repetere og slå fast slike enkle, fundamentale
prinsipper, igjen og igjen.
Virkeligheten er nå engang slik at DET ER FORSKJELL PÅ FOLK!
VI skal ikke GJØRE forskjell! Vi skal ikke diskriminere hvor der ingen faktisk forskjell
er, men der det virkelig ER forskjell der skal ikke mennesker på kunstig vis, late som
om der ingen forskjeller er!

Når det gjelder den "kvinnekamp" som har vært ført i de siste 50 - 100 år, så mener
jeg personlig at mange ting der har hatt sin berettigelse.
For det er en kjent sak at kvinner har blitt utnyttet og undertrykt på det groveste, og
mange har måttet kjempe en bitter kamp i det stille. I mange tilfeller har det vært det
som vi med rette kan si er en "urettferdig kvinnediskriminering".
Men vi har også sett at denne "kvinnekamp" har vært pådriveren som førte til at
fosterdrap ble legalisert. Så hva som er vunnet av "goder" for et samfunn på sikt, kan
nok diskuteres. Når den ene partens "rett" ble noen andres død, da er ikke dette noe
gode for samfunnet som helhet.

I det hele er alle slike kamp-bevegelser - det være seg "arbeider-kamp",
"kvinne-kamp", "borgerretts-kamp" etc. et uttrykk for at grupper i samfunnet
blir, eller føler seg å være, underprivilegert i forhold til andre grupper, som
man da gjør opprør mot.
Først måtte gruppen defineres, så rettighetene og så hvem kravene skal stilles til.
Som sagt - mye av dette har vært berettiget, men det er også klart at i slike kamp-
bevegelser blander det seg inn mange grumsete motiv. Her er nok element av både
misunnelse, hevn, jantelov, fiendebilde behov og utopi-drømmere. Med dette siste
mener jeg at man prøver å mobilisere folk for saken, ved å si at "hvis bare dette blir
ordnet, så er alle problemer løst og selve lykkesamfunnet kan begynne!"
F.eks. var drivkraften i kommunismen denne drømmen om utopia - "det klasseløse
og lykkelige samfunnet".
Det gikk ikke slik, som vi vet, men førte bare til at rollene som undertrykt og de undertrykkende,
ble byttet på!  Nei, vi lærer visst aldri - menneskene!   

Når det gjelder kvinnekamp og likestilling, er det nok farer for avsporinger og utopier
også her. F.eks. når noen sier at "kjønn har ingenting med biologi å gjøre" - ja, da bør slike
"stikke fingen i jorda" og få kontakt med virkeligheten igjen!

I det hele er vår tid sterkt preget av det jeg vil kalle "kjønns-forvirring", og jeg tviler
sterkt på om likestillings-forkjempere har mulighet til å gjøre noe med disse usunne (sykelige?)
tendensene som nå dukker opp mer og mer i vårt samfunn i dag.
Til det har de liksom fokus altfor mye den andre veien.

Det har ofte blitt hevdet at kristendommen står for en urettferdig diskriminering
mellom mann og kvinne, men de som påstår dette, kan ikke ha lest historie-leksen
sin godt nok, og de kan ikke være orientert om det som skjer i vår samtid, der
kristendommen går fram - ikke minst i Afrika og Asia. For da vil de se at der hvor sant
kristenliv vinner fram, der skjer det en oppblomstring i hele samfunnet, og de vil se at
kvinnene der er helt i teten, ikke minst i menighets-sammenheng.

Bibelen og NT løfter fram kvinnene, og Paulus kunne si i Galat.3,28:
”Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én,
I Kristus Jesus." Guds Ord gjør det klart at Guds Ånd blir utøst over alle, uten rangsforskjell.
Se Ap.gj.2,14-18.  "...over mine treller og over mine trellkvinner".

Det er nok riktig at kirken som organisert størrelse, dessverre har diskriminert mennesker på
et grunnlag som ikke er hjemlet i Guds ord. Det har f.eks. ikke
alltid vært tillatt for alminnelige mennesker å forvalte Guds ord. Flere andre ting kunne nevnes,
som et kirkelig maktapparat ville ha eneretten på. Men for meg er det klart at Bibelen selv, og
hvor levende kristendom får utfolde seg, der gis stor frihet både for kvinner og menn, uansett
samfunnsmessig plassering. Ja, er det ikke slik at det er de ”minste” Herren særlig ser til og tar
seg av?
” Han støtte herskere ned fra tronen, men de små opphøyet han. Han mettet de sultne med
gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg. ”( Luk.1,52-53)"

Hvis vi undersøker saken litt nøye, så vil vi få se at det er ikke mange lederskikkelser i historien
(om i hele tatt noen) som lik vår Frelser har gått ned til de utstøtte og fattige, og lik ham, løftet dem
opp til verdighet og ære. For det gjelder ikke bare forholdet mellom mann og kvinne i et samfunn,
men det gjelder like mye forhold mellom menneskegrupper, hvor noen klassifiseres og rangeres
lavere enn andre.

Klasser og sosial status bygges opp på menneskers hang til selvgodhet.
Dette kommer av det kjødlige, og stammer fra det naturlige ugjenfødte menneskets
tankegang.
Sann kristendom, hvor den gjenfødte, åndelige naturen får vinne fram, der vil
også slike kjødlige tendenser miste makten. For der vil mennesker rette seg etter
apostoliske formaninger som f.eks. det som står i Jakobs brev 2,1-9 :
 " Mine brødre! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig
gjøre forskjell på folk”. (v.1)
”Men gjør dere forskjell på folk, synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere”. (v.9).
Derfor er det helt klart at Guds ord fordømmer det å gjøre forskjell på folk, og
det er ikke mulig å finne hjemmel i Guds ord for urettferdig diskriminering, enten
det gjelder mellom forskjellige grupper eller det gjelder forholdet kvinne - mann.
Derfor sier også apostelen: "På samme måte skal altså mennene elske sine hustruer som
sitt eget legeme” (Ef.5,28).

Når dette er sagt, så må vi også komme inn på at Guds ord lærer om en bestemt
ordning og en bestemt oppgavefordeling mellom mann og kvinne.
Dette er ikke urettferdig diskriminering, som noen vil hevde, men forskjeller som har
sitt utangspunkt i skapelsen, og i den natur hver enkelte av oss har fått, enten som
mann eller kvinne. Og her er det ikke snakk om at mennesker gjør et kunstig og
urettferdig skille, men her er det snakk om at Gud har skapt oss forskjellig til
forskjellige oppgaver.

Når noen likestillingsforkjempere da overser slike natur-forskjeller og vil
tvinge fram en likhet som ikke er der, da er dette like mye vold mot mannen
og mot kvinnen som det som skjer den andre veien.
Vi kommer altså ikke unna at de to kjønn er en realitet, og at vi fra Skaperens hånd
dermed har ulike funksjoner på noen områder. Å nekte på dette, er å si farvel til
fornuft og realiteter.
Mye i vår verden er menneske-skapt, men kjønn er nok ikke det, nei.
Det er sant at kjønnsroller til en viss grad er menneske-skapt, men det er nok noen
grunnleggende trekk som er medfødt, og som vi ikke kan og ikke skal gjøre noe med.

Om kjønnsroller vil jeg derfor si det slik:
Hvis de eksisterende kjønnsrollene er blitt til på basis av de grunnleggende
natur-trekk som mann eller kvinne, da er det neppe tjenelig å endre på slike forhold,
for da fungerer det ganske sikkert nokså optimalt.
Men hvis eksisterende rollefordeling ikke har sitt utspring i den medfødte naturen,
men mer eller mindre er blitt påtvunget, sosialt eller religiøst, da må man, gjerne søke
å endre på slike, hvis man finner andre løsninger mer tjenelige for samfunnet som
helhet.
Etter mitt syn gir sann kristendom stor frihet her, mens dogmebestemt religion ofte
kan binde mennesker. Det skjer dessverre i dette spørsmålet som på så mange
andre områder. Men levende og kjærlighets- pregede menigheter bør kunne styre
unna slike grøfter.

Paulus skriver: "Jeg tillater ikke en kvinne å være lærer eller å være mannens herre,
hun skal være i stillhet. " 1.Tim.2,12.
Hvis dette ordet ikke sees i sammenheng med den åndelighet og det Jesu tjenersinn
som jo skal råde mellom alle, uansett kjønn, i Kristi menighet - så kan dette lett bli
misoppfattet. For egentlig er det slik i Jesu menighet, at enhver setter den andre
høyere enn seg selv - at vi er hverandres tjenere og "fotvaskere" (Joh.13,12-17).
Derfor kunne apostelen like godt sagt: "Jeg tillater ikke at noen gjør seg til lærer og
herre over andre, for vi har alle en Herre og en Lærer, det er Kristus."
Et slikt utsagn harmonerer også med det Jesus selv sier i Matt.23,8-12 og med hele
grunnholdningen som skal råde i en sann Jesu menighet. ( Se også Ef.5,21 og 1.Pet.5,5).
For det blir helt feil hvis dette utsagn av Paulus i 1.Tim.2,12 brukes av kjødlige og
uåndelige menn som bruker makt og tvang overfor sine hustruer. Og det blir helt feil
hvis noen tolker dette utsagn slik at de ikke er lov for en kvinne å undervise og legge
ut Guds ord hvor også menn er til stede.
NT har flere eksempler på at kvinner var med å tjene med Guds ord i menighetene.

Det blir påstått at Paulus har utsagn som favoriserer mannen i forhold til kvinnen,
bl.a. når han sier at mannen er kvinnens hode. (1.Kor.11,3). Men hvis vi leser
denne teksten i sammenheng fra 1.Kor.11,3-12, så ser vi at det er naturens ordning
i denne verden han snakker om, og i v.11 sier han klart at " i Herren er verken
kvinnen noe fremfor mannen eller mannen noe fremfor kvinnen".
Hvis man mener at mannen blir favorisert ved slike utsagn, så må det komme av at
man er bundet av en kjødelig tenkning som tror at enhver over- eller underordning
i skapelsen er diktert utfra et makt-hierarki, og hvor plasseringen i rekken da skulle
være uttrykk for større eller mindre verdi eller rett.
Man forstår ikke da at fordi om Skaperen har ordnet noe over eller under, så er
ikke dette et uttrykk for at han da skulle ha mindre kjærlighet til leddene som ligger
under. Er det ikke nettopp en slik misforståelse evangeliet om Jesus så ettertrykkelig
rydder opp i?
Når Han som er den høyeste, frivillig gjør seg til alles tjener og til en fotvasker,
hvilken mening er det da i å krangle om hvem som er den første og største?

For er ikke hele denne diskusjonen egentlig en fortsettelse av den krangelen
Jesu disipler en gang hadde, om hvem av dem som var den første og største?
Se Mark.9,33-37.
Og Jesu svar er kort og  godt dette: "Om noen vil være den første, han skal være
den siste av alle, og alles tjener." (v.33).
Det er denne loven som gjelder i Guds rike - loven om å tjene, gi ut. Og denne loven
er motivert og holdes oppe ved Herren selv, slik han var oss et eksempel til
etterfølgelse.(1.Pet.2,21-24).

For min del har jeg ingen tro på at likestilling (og da mener jeg reell og meningsfull
likestilling) kan fremmes ved lovgivning alene, hvis ikke slike dypere motiv ligger til
grunn -  som det å være motivert utfra Jesu budskap og eksempel, og som til syvende
og sist er motivert utfra Guds kjærlighet til alt han har skapt.

Dessuten er jeg altså litt bekymret for at likestillingsaktivister med lovmakeri nå vil
kunne tvinge både kvinner og menn inn i unaturlige, uhensiktsmessige og dårlig
fungerende likestillingsordninger - fordi man nekter å erkjenne de forskjeller mellom
menn og kvinner som faktisk er naturgitt.