Tilbake  

                          Menneskerettigheter og religion.
 
Alle land som har medlemskap i FN, har forpliktet seg på menneskeretts-erklæringen.
Også muslimske land har sluttet seg til denne.
Som kjent står det noe om religions- og tros-frihet i denne erklæringen.
Politisk eller religiøs overbevisning skal ikke gi grunn for å diskriminere noen - 
langt mindre forfølge og drepe. 
Vi kan vel trygt slå fast at disse fagre ordene blir dårlig etterlevet i dagens verden. 
Noen mener tydeligvis at man har rett til å drepe dem som ikke har "den rette" 
tro og mening.
Men nå skal ikke vi her i landet slå oss for brystet altfor lett i denne saken.
Hvordan er det med min og din toleranse overfor annerledes troende?
Og kan vi som kristne tillate andre trosretninger i det hele? spør noen.
 
Det er ingen motsetning i, slik enkelte tror, å selv være grunnfestet i en overbevisning, 
og samtidig respektere at andre står på andre overbevisninger.
Ja, jeg vil påstå at det nettopp er kristendommens innflytelse og påvirkning, som har 
gitt vesten og FN slike lover. 
Selv om mennesker gjennom historien ofte har misforstått evangeliet og misbrukt Jesu navn, 
så er original-utgaven fri for makt og tvang. 
Hele evangeliet ånder av frihet og frivillighet, og Jesus levde som han lærde, helt ut.
 
Jeg kan ha min overbevisning, og jeg argumenterer og misjonerer for den - men jeg har 
ingen rett til tvinge eller true min overbevisning på andre!
For vil andre gjøre det samme overfor meg, reagerer jeg jo negativt på det, og Jesus lærer klart 
at "som jeg vil andre skal gjøre mot meg, skal jeg gjøre mot dem " Matt. 7,12.
 
Javel, sier noen da: Det betyr jo da at du må la f.eks. innvandrere fritt få bygge sine templer 
og sine moskeer, side ved side med kirke og bedehus...
Dette er vanskelig - jeg må innrømme det - men i prinsippet: 
Ja, alle må ha rett til det! 
Så sant vi mener vi har rett til å bygge misjonsstasjoner i andre kulturer, må vi også tillate 
det samme skje den andre veien, her hos oss. Det vil imidlertid, for sanne tilbedere, være slik
at hus og geografi aldri kan spiller noen avgjørende rolle, for det viktige er i følge Jesus, om det
skjer i Ånd og sannhet. (Joh.4,20-24)
Ingen har monopol på Gud, hverken jøder eller hedninger, religioner, retninger eller kirkesamfunn!
Det var jo nettopp denne grøften jødene gikk i på Jesu tid. De trodde de hadde Gud i lommen,
og døperen sa at Gud kunne gjøre Abraham barn av stener (Luk.3,8), og Jesus minnet dem om
en enke i Sarepta (ikke-jøde) og syreren Naaman (Luk.4,25-27)
Vi må passe oss! Egenrettferdigheten ligger på lur hos noen og hver!
Men hvor mye skal vi tåle av det vi vet er vrang lære og villfarelse? Og sier ikke Bibelen noe om
å rive ned avguds-bilder? (5.Mos.7,5).
Her må vi skille mellom Israels historie i GT, og Jesu og apostlenes virke, etter at Jesus ble 
forkastet av jødene. 
Guds pakt med Israel, etter at han hadde fridd dem ut fra trelldommen i Egypt, innebar at 
de skulle dyrke ham alene (5.Mos.6,14), noe som de syndet mot gang på gang.
 
At Israel som Guds folk, innad tok et oppgjør med dem som brøt denne pakten, kan ikke sidestilles
med det som skjer etter Jesu død og oppstandelse, når evangeliet går ut til hele verden. 
Vi ser da også at Paulus i Aten, ikke begynte å rive ned avgudsbildene, men faktisk berømmer folk 
for å være ivrig i sin gudsdyrkelse (Ap.gj.17,22 ). 
Det skjedde nemlig noe fundamentalt nytt etter Jesu død og oppstandelse. 
Se Matt.27,51 og Ap.gj.10,11-14.
Vi kan si det slik: Etter at Den Salvede var forkastet av Israel som folk, rant salvelsen ut til en hel 
verden, og Gud gjorde seg Abrahams barn av "stener" (Matt.3,9).
Nå begynte den nye pakt ved Guds Ånd å gjøre seg gjeldende, og dette skjer ikke ved makt og tvang, 
slik det står i Sak.4,6.
Så for vår del gjelder at Gud nå, i denne tid, vinner seg et folk ved at budskapet om Frelseren 
går ut i hele verden, og at dem som åpner seg for dette, og tar imot det, blir frelst ( Mark.16,15).
 
Det er kraften i evangeliet selv, som skal vinne mennesker, ikke ved å kneble andre. 
Det har jeg ingen rett til, og ikke står jeg i noe paktsforhold som byder meg noe slikt i forhold til 
andre, noe NT også lærer (1.Kor.5,12).
(Bibelen er strengere overfor dem innenfor troen, enn dem utenfor (v.11) - men det verste som
da kan skje etter NT-lære, er ikke å bli steinet eller noe i den dur, men at en kan bli støtt ut 
fra fellesskapet. Det vil også, i de fleste tilfeller være mulig å komme tilbake igjen, hvis en
erkjenner og bekjenner sin synd.)
 
Nei, evangeliet fremmes ikke ved makt. Og når det gjelder Paulus, så lærte han vel denne leksen
helt i starten, da han møtte Jesus utenfor Damaskus. Han var jo da på vei for å utrydde og forfølge
annerledes troende. 
  
Etter dette møte la han vekk sverdet, og hans viktigste redskap nå ble Ordet om korset. 
Det er dette som er kristendom, og sverdet (maktbruk) er lagt på hyllen.
Historisk ser vi også at demokratiet har hatt de beste kår på kristen mark. 
Og som nevnt: Menneskerettighets-erkleringen er preget av et kristent menneskesyn.
 
Men igjen: Hvor går grensen? Skal alt tolereres?
Det er sagt at demokratiets dillemma er at det også må tillate anti-demokratiske bevegelser. 
Jeg tror at hvis vi skal dømme rett i dette spørsmålet, da er det viktig at vi skiller mellom ideologi
(teori) og praksis, mellom tro og moral, mellom lære og liv.
Ideologien, tanken, troen, den personlige overbevisning og livsanskuelse - den må være fri og ubunden.
"Tvang til tro er dårers tale".
Men hva jeg gjør, hvordan jeg behandler andre mennesker, det er ikke likegyldig! 
Altså, tanken er fri, men gjerningene kan aldri bli frie i den forstand at jeg kan gjøre mot andre
hva jeg finner for godt!

Satt på spissen, kunner vi da si:
Tro og tenk hva du kan og hva du vil, men du kan ikke gjøre hva som helst 
i forhold til andre!

I et godt samfunn får rettferdigheten råde, og den svakeste beskyttes av loven mot ulike former 
for overgrep. Men i det samfunn der de mektigste og de rikeste bøyer retten etter eget tykke, 
på bekostning av de som er svakere, der kan det ikke bli fred.

Press og tvang og vold, avler det samme igjen og igjen, i en ond sirkel som aldri tar slutt. 
I et godt samfunn holdes voldsmenn og forbrytere "i ørene" ved lov og rett (Rom.13,3), mens 
de svakere blir beskyttet mot overgrep.
 
En tro og en lære kan være rent sludder, løgn eller dikt, men jeg kan ikke nekte noen å tro på det, 
når det er det de vil. 
 
Jeg kan argumentere imot, men jeg kan ikke (og vil ikke) tvinge noen å velge mitt ståsted.
En ideologi som eventuelt legitimerer vold og undertrykkelse utfra visse ytre kriterier, må avvises 
og bestrides med ordets sverd, men man kan jo ikke hindre noen å ha slike synspunkter. 
Derimot - det øyeblikk noen vil praktisere dette, og vold faktisk blir utøvet (eller ytret som trussel),
i det øyeblikk har samfunnets myndigheter rett og plikt til å gripe inn (Rom.13,4).
(Merk: Det er samfunnets myndigheter som da skal gripe inn, ikke menigheten - slik Luther så riktig
har redegjort for dette i den s.k. to-regiments læren.)
Det er altså viktig i dette spørsmålet å skille mellom troen, som må være frie og uavhengige - 
og på handlingene, som nødvendigvis kommer til å berøre omgivelsene, og som derfor ikke kan
være like frie og like uavhengige som en eventuell privat, og kanskje voldelig lære.

Når det gjelder kristendommen, så er det ikke læren som er problemet, for denne lære sier at
 "kjærligheten er lovens oppfyllelse" (Rom.13,10) og at det største budet er å elske Gud og
sin neste som seg selv (Matt.22,36-39)
Så her er nok problemet det at læren ikke følges godt nok.