Om å behøve Jesus.                    Tilbake  

Tilegnet deg som tilsynelatende ikke trenger Jesus noe særlig.

Du har sikkert hørt at Jesus tok på seg dine og all verdens synder.
Og du kan nok gå med på at diverse "utskudd" i samfunnet trenger
denne "Jesus'n", men du ser ikke på deg selv som noen stor synder 
som behøver en Frelser.
Tvert imot, du er ganske fornøyd med deg selv, og mener at du er en nokså
respektabel og lovlydig borger. 
Ikke det at du er fullkommen, men du gjør så godt du kan, og stort sett
lever du et fint og fordragelig liv som ingen behøver å ha noe å utsette på,
mener du.

Det hender du er i en kirke, men da helst fordi du må - og det hender du
hører en andakt eller preken, men da blir du helst deprimert, særlig
når du får høre alt dette snakket om synd og elendighet.
Det må da være noe mer positivt å snakke om enn hvor dårlige vi
har vært, og hvor syndefulle vi er? Det er jo ikke noe rart at kirker og
bedehus står tomme når man stadig fokuserer på dette negative! sier du.
Det er da mye positivt å snakke om! Skal vi ikke fokusere på det da?
Er det ikke noe godt i alle mennesker? Er det ikke mye bedre å snakke
om dette da?
Nei, jeg forstår ikke vitsen med alt dette synde-snakket! sier du.

Det synspunktet som her er gjengitt, er kanskje ikke er så helt uvanlig 
i dagens Norge. 
Ja, kanskje vi her har for oss "gjennomsnitts-Ola-og-Kari"?
Det er snakk om den jevne, respektable borger av kongeriket.
Ikke helt avvisende til kulturarven vår, men heller ikke så voldsomt
engasjert at det gjør noe.

I det hele: Det må være slik passelig kristendom som en til nød kan
svelge ved bestemte, høytidlige anledninger. 

Men hva avspeiler det synspunktet som her er beskrevet?
Jo, det avspeiler en innstilling som sier omtrent som følgende: 
Jeg er ingen synder, iallfall ikke noen stor synder!
Og jeg trenger ikke frelseren Jesus, iallfall ikke noe særlig. 

Nå skal ikke jeg forsøke overbevise deg om at du er en synder som 
trenger Jesus, du også, like mye som rusmisbrukere, fengselsfugler,
og diverse lovovertredere - om at du, med synder som forsømmelser 
og "hvite" løgner, og mye snusk som ikke tåler dagens lys - om at du 
med din egoisme, misunnelse og din havesyke, med din ukjærlighet,
dine spisse albuer og din "jernskodde hel" - 
jeg skal ikke forsøke å overbevise deg om at du også trenger å bøye deg 
ved korsets fot hos Jesus, for å bekjenne dine synder og søke hans 
tilgivelse og nåde - 
men jeg vil bare minne deg om at det finnes en Gud som en dag vil kreve
oss alle til rekneskap - og at den dagen skal hver munn lukkes og 
hele verden bli skyldig for Gud (Rom.3,19).

Nei, jeg skal ikke forsøke å overbevise deg om synd, for bare den Hellige
Ånd kan overbevise meg og deg om synd, rettferdighet og dom.
Og det, uansett om jeg og du, bevisst valgte vekk å høre evangeliet -
og uansett om vi oppfattet det som noe positivt eller noe negativt!

Men evangeliet er langt fra noe negativt budskap! Det er det mest positive
budskap som finnes!
Men det er klart: Evangeliet krever at jeg og du, uansett hva vår status er,
rent menneskelig og samfunnsmessig - så krever det at vi erkjenner og 
bekjenner sannheten om oss selv, smertefullt og ærlig!

Saken er den at vi veldig lett sammenligner oss med andre og tenker som så: 
Jeg er da ikke verre enn han eller henne! 
Så unnskylder vi våre synder ved å vise til andres overtramp. 
Det vi da glemmer er at andres overtramp aldri vil kunne rettferdiggjøre 
mine og dine overtramp! 
Hver må svare for seg selv overfor Gud!
Og selv om en nå mener en står seg godt i menneskers øyner, at en iallfall
ikke er noen lovovertreder rent samfunnsmessig, så vet en innerst inne at en 
ikke holder mål innfor en Gud som ser alt.
Eller....?

Jesus sier et sted at den som har fått mye tilgitt, vil elske mer enn en
som har fått lite tilgitt (Luk.7,47).
Men det er vel neppe slik at den som trenger lite tilgivelse, egentlig
har ett så mye renere rulleblad i Guds øyner...?