Når det er så mange religioner i verden, hvem kan da påberope seg den eneste
sanne religion?
Slik spør mange i vår tid, og så legges det til: Er det ikke nokså hovmodig når noen
hevder at deres religion er den eneste sanne og rette?
Så forsøker noen å løse dette ved å si at alt er like bra. Altså - ingen må hovere, for
alt er like bra (eller dårlig).
At noen vil forsøke å få bukt med religiøst hovmod, kan være vel og bra, men hvis
måten å gjøre dette på er å si at alt er like rett og godt og sant, da forsøker man å
rydde vekk et onde ved hjelp av et annet onde - ved å innføre en usann påstand.
For det er ikke sant at alt som finnes på det religiøse marked, er like godt og sant og
sunt.
Langt ifra! Med en slik holdning sier en ifra seg muligheten til å sortere det edle fra det
uedle, sannhet fra løgn, rett fra urett.
Allikevel må en si:
Sann gudsdyrkelse gir aldri enkeltmennesker ,eller bestemte grupper, ære, fremfor
andre mennesker eller grupper, for æren tilhører Gud alene!

Ordet innledningsvis gir oss et godt utgangspunkt til å se inn i denne problematikken.
Den samaritanske kvinnen ville lede samtalen inn på et religiøst stridsspørsmål.
Hvem har den rette tilbedelse, samaritanerne eller jødene?
Hva var den rette form, hvor var det rette sted - Garisim eller Jerusalem? På en måte
sier hun:
Jeg vet ikke hva jeg skal tro, jeg…  Det var godt hun først møtte Jesus og ikke
disiplene, for jeg kan tenke meg at da kunne det blitt en skikkelig religiøs krangel av
dette.
Men det svaret Jesu gir er dypt, og forklarer mye. Jesus setter tingene på plass, slik
han alltid gjør. Sann tilbedelse har med kjennskap å gjøre - ikke med geografi eller
med de eller de ritualer.
Jesus viser til at Israels Gud er en Gud som kjennes, som har åpenbart seg, som sier:
Her er jeg! Slik er jeg! Det og det liker jeg, men det og det tåle jeg ikke! Mitt ord og
mine bud er ikke langt borte (5.Mos.30,11-14).

"Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med
Judas hus….og de skal ikke mer lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren!
For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres
misgjerninger, og ikke mer komme deres synd i hu." Jerem.31,31-34.

Den som har fått sine synder slettet ut, vil merke det! Gud blir virkelig og nær.
Men en religiøs øvelse rettet mot en guddom en ikke kjenner, og som en aldri er
sikker på om en har gunst hos eller ikke, hvor respons aldri merkes, og hvor skyld og
frykt er drivkraften, og hvor personlig ære og sosial status spiller med - slikt er langt
fra tilbedelse i ånd og sannhet.

Det er stor forskjell på å dyrke den sanne Gud (hvor det å leve et rettferdig liv i sann
kjennskap til den levende Gud er det avgjørende) - og på religion. For religion er
veldig menneskelig og setter alltid mennesket selv i sentrum, til menneskets egen
ære og fortjeneste.
Også kristendom blir intet annet enn en religion blant mange andre, hvis det
personlige forhold til Herren Jesus blir borte. For da blir det bare vaner, plikter og
øvelser igjen - uten glede, lovsang og takk. Da blir det som Herren sier et annet sted:
"De ærer meg med leppene, men deres hjerter er langt borte fra meg." (Matt.15,8).
Mangel på en hel og oppriktig overgivelse, uoppgjort synd, at materielle ting får første
plass - slikt vil tette kanalen og livsforbindelsen med Herren.
I så fall er det tid til virkelig å søke Herrens åsyn på nytt! Har en noen gang smakt
Herrens nærvær, så vil en alltid lengte tilbake til det! (Salm.42,2).

I religionene er mennesket selv i sentrum. De er de ytre, "rette" formene som teller -
ikke om den enkelte har sitt hjerteforholdet til Herren i orden. Det store blir om måten
og stedet er rett, d.v.s. om det er Garasim eller Jerusalem som er stedet.
Gudsdyrkelse på dette planet vil alltid skape strid. For hvis altså utgangspunktet er at
jeg har en religion, og at min religion er bedre enn din religion, og at du ikke uten
videre kan få del i min religion uten å "kjøpe" deg inn på en eller annen måte, da går
jo dette helt tydelig på menneskers hang til selv å eie og kontrollere - ha monopol på
Gud, så å si - og dette har ingenting med å dyrke Gud i ånd og sannhet å gjøre.
For da har man sitt "Garasim" eller sitt "Jeruslem" å sloss om - til menneskets egen
ære og pris.
Utgangspunktet må altså ikke være dette at jeg (eller noen) eier noe fremfor andre
mennesker, men heller det at jeg -i likhet alle andre - trenger noe. Og det jeg trenger
er en mellommann overfor den tre ganger hellige Gud. "For det er èn Gud og èn
mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus." (1.Tim.2,5).

Hva er den sanne religion? Hvem har det? Skal vi kjøpe billett til Garasim eller
Jerusalem?
Nei, sier Jesus. Legg av alt det der. Og så leder Jesus sin tilhører i en helt annen
retning. Sann religion og sann gudsdyrkelse handler om å være sann mot seg selv og
sine omgivelser, om å dyrker Gud i ånd og sannhet. Og den tid kommer og er komt,
da geografi ikke spiller noen rolle I så henseende.
Det blir syndserkjennelse og bekjennelse der ved Jakobs-brønnen. Det blir
oppreisning og nytt liv for et menneske tynget av synd og skyld!
Og nettopp slik virker den ekte gudsdyrkelsen - uansett sted og form.
Dette fordi Jesus er den han er: Guds utsendte med det levende vann til verden.
Frelsen kommer fra jødene, fordi Frelseren Jesus kommer fra jødene. Her har frelsen
sitt utspring - ikke i et sted, men i en person - en mellommann gitt av Gud. Derfor er
Jesus unik og enestående av natur. Han er Guds enbårne Sønn fra evighet, og hans
storhet er godt synlig for dem som vil se. For Jesus kjempet ikke på menneskelig vis
for å fremstille seg stor, til egen ære, men det kan synes som han heller måtte legge
bånd på seg for å holde storheten og utstrålingen tilbake. Derfor møtte han
utfordringene i trygghet og ro og i hengivenhet til sin Far i himmelen.
Og Far i himmelen gav Sønnen sitt gjensvar og sitt anerkjennende vitnesbyrd.

Menneskelig sett tapte Jesus på et kors blant ugjerningsmenn. Men fordi Jesu ord om
seg selv og sin Far i himmelen, var sannhet fra ende til annen, når dette også så
tydelig ble stadfestet og beseglet av himmelens Gud ved Jesu gjerninger, under og
mirakler, oppstandelse og himmelfart, og ved den Hellige Ånds komme - er og blir
han seierherren fremfor noen.
Gud vitnet for Jesus i dette, og Gud har vitnet for ham gjennom hele historien ved alle
de gode og mektige gjerninger som skjer ved Jesu navn - også i vår tid over hele
verden.

Jødene gav verden en frelser, men ikke slik de selv kunne tro eller forstå.
For når jødene forkastet Jesus, da fikk verden en frelser (Rom.11,15).

Så æreløs måtte jødene dele Frelseren med verden! Slik også fikk Gud alene æren!
Ikke noen mennesker! Ikke noe folk! Ikke noen gruppering kan slå seg for brystet å si:
Det er vår fortjeneste!   
Gud kjenner nok menneskenes hjerter, og derfor måtte verden få Frelseren slik.
Men så underlig det kan synes - Gud var og er i det hele. Også i dette som så ut som
en fiasko!
På samme måte som Josef i fordum ble en redningsmann for sitt folk og for de
mange rundtom, slik er det også med Jesus.
Som Josef, ble også Jesus forkastet av sitt folk, men han blir en redningsmann for
hele verden! Historien om Josef er en mektig profeti om Jesus! (1.Mos.50,20).

"Den sten som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesten.
 Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne." (Salm.118,22-23)

Derfor: Vi kan gjerne spørre etter hvem som har den rette religion og gudsdyrkelse,
 men det er altså ikke sikkert at de som sier: "Vi alene har det" og som er snar til å
 ekskludere andre, at det er slike som virkelig er rettferdige for Gud.
Se bare hva Herren sier i Luk.18,9-14.