Tilbake 
                         Israel og folkenes sjalusi.

               Har de (Israel) snublet for å falle? Langt derifra?
               Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene,
               for at dette skal vekke dem til nidkjærhet (sjalusi).
                Rom.11,11.
               For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse,
               hva annet vil deres antagelse bli enn liv av døde? v.15. 

Gud er suveren. Han gjennomfører sin plan på tross av djevler og på tross av ulydige
mennesker.
Guds tanker og Guds visdom når jo bare så mye høyere enn hos menneskene, 
og hos hvem som helst av hans skapninger (djevelen inkludert - som jo er en fallen engel).
Om noen skulle forsøke å lure Gud, vil dette aldri forpurret Guds store plan (Rom. 9,6)
men vil bare føre til at "de smarte" blir offer for sin egen ulykke.
At noen aktivt bedrar og forfører andre, det er tragisk, og det rammer uskyldige,
De rammer dem som lokkes og ledes vill, og som kan bli fanget p.g.a. uvitenhet f.eks.
Jesus sørger over slike, og han er ikke nådig med dem som slik forvolder andres ulykke.
Se Matt.18,6-7. 
Den enkeltes skjebne er i utgangspunktet ikke beseglet, men Guds store plan er beseglet, 
og vil aldri kunne forpurres av noen.
Det kunne nok se ut som en stor seier for djevelen, den gang han klarte å bedra Guds 
utvalgte folk, Israel, til å forkaste Jesus som Messias. Men hva førte det til? Jo, nå ble
ikke bare et lite folk forlikt med Gud, men en hel verden! "Men ved deres fall er frelsen kommet
til hedningene".
Etter dette kom Israel under delvis forherdelse, slik det står i Rom.11,25.
Men denne forherdelse er ikke for alltid, men "inntil fylden av hedninger (d.v.s.ikke-jøder)
er kommet inn".
Da har vi også et tegn på når Jesu gjenkomst står for døren: Når Israel er i ferd med
å åpne seg for Jesus! Da er et skifte på gang, i følge dette ordet!
Ser vi sammenhengen i dette? Ser vi noe av Guds geniale plan?
Altså, Gud bruker på en måte Israel og folkene (alle ikke-jøder) mot hverandre, for
vekselvis å skape sjalusi, først hos folkene (i den gamle pakt), så hos Israel (nå i denne
tid.) .Når jøder i dag sier: " Jesus, han som hele verden tilber, han er jo vår mann!
Han er jøde og han er en av oss!" så er dette en slags sjalusi som begynner å gjøre seg 
gjeldende! Og den vil føre til at Israel til slutt vender seg til Jesus - til mannen fra Nasaret, som 
alltid har elsket dem, og som gav sitt liv for dem.

Jesus ble i likhet med Josef solgt av sine brødre, og kastet i en dyp brønn. Men Gud
fridde han ut, og til slutt ble og blir han sin families og sine brødres redningsmann!
Og han ble også Egyptens (hedningenes) redningsmann!
Historien om Josef er en sterk profeti om Jesus.

Det synes altså som om Gud har plassert Israel og folkene på hver sin side av et
vippebrett: Når den ene er oppe, er den andre nede - og omvendt.

Dette forklarer også noe av den ømtålighet som gjør seg gjeldende overfor Israel,
og overfor jødene generelt. Det har nok også noe med sjalusi å gjøre. For helt tydelig
er tiden kommet da Herren vil vende tilbake og gjenreise Davids falne hytte. 
(Ap.gj.15,16). Og hva da med oss? Hva da med kirken?
Da kommer det fram det som bor innerst i hjerte-krokene! Da vil det også vise seg
blant folkene hvem som virkelig er forlikt med Gud! På samme måte som det 
i Israel den gang, viste seg hvem som virkelig var forlikt med Gud, og som bøyde
seg for Guds suverene handling, da han lot ikke-jøder få del i Israels arv.(Rom.9,4
Ap.gj.15,9   Ef. 2,11- 18).
På samme måte vil det vise seg nå etter hvert, hvem blant folkene som bøyer seg
for Guds suverene handling, når han atter innpoder de naturlige grenene (Israel)
i oljetreet (Rom.11,24).
Jeg er redd for at en stor del av den organiserte kristenhet, vil motarbeide
dette - men jeg håper og ber om at mange erkjenner dette som en Guds handling
med sitt folk, Israel.
Nå kunne vi kanskje vente at den verden som har fått Guds hånd til forlik, viste
seg minst like rettferdig i sine dommer, som det folk hvor - etter Skriftens ord,
forherdelsen ennå delvis råder. Når da dette ikke synes å være tilfelle, så kan
det være et tegn på at forherdelsen er i ferd med å bytte plass igjen!
Historien gjentar seg, men denne gang i folkenes disfavør, kan det se ut som.
Når vi så kommer derhen, at Israel som folk, vender seg til Jesus og påkaller
ham som Herre og Messias, da vil det bli "liv av døde", som ordet innledningsvis
sier.
Altså, når evangeliet er blitt forkynt i hele verden, for alle folkeslag, og alle har
hørt - og når alle som skal ta imot, har tatt imot, da vil Israel atter åpne seg
for evangeliet.
Verden ble altså forlikt med Gud ved at jødene forkastet Jesus. 
Frelse og dom går hånd i hånd. Det som var til dom for jødene, ble til frelse for verden.
Men hvis kristenheten, som innpodete grener, faller i hovmod og urettferdighet,
da er dommen for hånden også her (Rom.11, 19-24). Da kan det samme skje
igjen, men med motsatt fortegn.
Som Israel den gang, i sin kjødelighet, korsfestet den Rettferdige og ropte fri
røveren Barabbas til å gå løs på seg, så står "den kristne verden" i fare for å
korsfeste rettferdigheten, slik at "den urettferdige" slippes løs på dem.
La oss være på vakt! Gud lar seg ikke spotte! Som vi sår må vi høste!
Hvis vi velger å så ugress, torner og tistler, så kan vi ikke klandre Gud
for at vi ikke finner druer, fiken og annen deilig frukt i vår hage!

Men vold, ondskap og ulydighet blir ikke det siste. Det ser vi av det apostelen
skriver i Rom.11, 32:

" For Gud har overgitt dem alle til ulydighet, for at han kunne miskunne seg
over alle." 

Her ser vi Guds plan og mål. Han vil miskunne seg over alle - både jøder og ikke-jøder.
Men for å nå dette målet har Gud en bestemt strategi - en strategi som apostelen her
gir oss et lite glimt inn i, og derfor utbryter han:

"O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, 
og hvor usporlige hans veier! 
For hvem kjente Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver?
Eller hvem gav ham noe først, så han skulle få vederlag igjen?"
Rom.11, 33 - 35.