Tilbake
                                    Om maktbruk og rettferdighet.

Vi ser på prinsippet om øvrighetens rett og plikt til å holde ro og orden I et land, og
til å utøve rettferdighet, og vi anvender dette på konflikten i Midtøsten og Israel.

Det siviliserte samfunn tillater at visse instanser kan bruke makt.
Dette er også i overensstemmelse med kristen etikk, som gir landenes øvrigheter
rett til å dømme og straffe forbrytere. (Rom.13,4)
Noen oppfatter dette som en motsetning til Jesu henstilling om å snu det andre kinnet
til ( Matt.5,39). Men det er det ikke.
Jesu bud om å snu det andre kinnet til, dreier seg om hvordan en personlig
bør handle for å overvinne det onde med det gode - ikke hvordan myndigheten
skal handle for holde uretten i sjakk.  (Se også Rom.12,17-21 kontra 13,4)
De fleste er vel enige om at demokratiet er den beste styreformen, men de forutsetter
et visst nivå av selvdisiplin og moral i befolkningen.
"Røverbander" vil få over seg "røverhøvdinger" - hvor rå makt er det eneste som
gjelder. Da må man gjerne rope på demokrati og fordragelighet, men ropet drukner
helst bare i neste skuddsalve. Røverbander som følger sin egen lov, og ikke bryr
seg om andre, får nok alltid smake sin egen medisin, til syvende og sist - hvis de ikke
vender om fra en slik vei.
Men vil det gjøre dette så lenge de hedres og applauderes som helter?
Veien til fred og fordragelighet er ofte en lang og møysommelig vandring, og den
forholdsvis stabile situasjon vi har her i vårt område, har ikke skjedd uten
blodsutgytelser den heller. Og det er viktig at de land som har etablert en
god og fredlig kultur hvor menneskerettighetene blir respektert, gjør alt hva de kan
for å befeste en slik kultur. Men da må vi hele tiden være på Rettens side!
God moral, bygget på kristen etikk, er etter min mening en av de viktigste
grunnsteinene i vårt samfunn. Og Jesu lære om ikke å hevne seg, og ta igjen
hvis en lider urett, er en uhyre viktig faktor - en faktor som har "kvelt" mangen en
konflikt i sin spede begynnelse.
For hvis personlig hevngjerrighet får være det rådende prinsippet, og dette prinsippet
i tillegg får lov til å utfolde seg fritt - ja, da er freden tapt i en slik (u)kultur.

Samtidig er det viktig at der finnes rettferdige myndigheter som et bakteppe,
og som om nødvendig kan dømme rettferdig i alle personlige konflikter
som alltid vil kunne oppstå. Men en slik instans bør mer tjene som "ris bak speilet"
enn at den til stadighet blir dratt inn for å avgjøre tvister mellom diverse kamphaner.

Ideelt sett har vi altså at:
 I et land - bor et folk - med sin rett. De har sine myndigheter som alle anerkjenner,
og som er fri for korrupsjon, er upartisk, sann og rettferdig.
Folket sin selvforståelse som ETT folk, kan være viktig, men er sikkert ikke nødvendig
for fredens skyld. Flerkulturelle nasjoner vil kunne ha fred, så sant ingen blir (eller føler seg)
diskriminert på et ytre, urettferdig grunnlag.
Men det flerkulturelle er nok mer krevende, for det skal ofte mindre til for at konflikter
oppstår p.g.a misforståelser, galt oppfattede "signal" etc. En kultur kan f.eks. oppfatte
noe som fornærmende, mens andre kulturer ikke reagere på det i hele tatt.
Så gjensidig opplysningsarbeid og respekt er veldig viktig når mange forskjellige
kulturer og forskjellige folk er representert i et land.

Fra disse prinsipielle betraktninger, vil jeg så ta en tur innom Midtøsten og Israel.
Mye kunne sies om opprettelsen av staten Israel, om dette var rettferdig mot alle
parter o.s.v., men nå kan vi ikke skru tiden tilbake, og vi er nødt til å ta utgangspunkt
i situasjonen slik han nå engang er. Og da må vi se på Israel, mer enn de fleste land,
som et flerkulturelt land.
Ikke bare kommer det jøder fra alle verdens nasjoner og med ulikt forhold til sin
jødiske arv,  men de har også grupper hos seg som ikke anerkjenner Israels
demokratisk valgte myndigheter, og som gjør alt de kan for å ødelegge og boikotte i
landet.
Noen hevder da at dette er heroiske kjemper som kjemper for sitt eget folk og land.
Det påståes også at hadde bare disse folkene fått sitt land og sine rettigheter, så
hadde det blitt fred. Av flere grunner mener jeg de som tenker slik, tar helt feil av
situasjonen.
Hvis vi tar for oss noen av de prinsippene over, og anvender det i Israels situasjon,
og så spør om israelske myndigheter har rett til å slå ned på personer som dreper
blindt og hensynsløst  barn, unge og gamle - så er det en selvsagt rett, en rett alle
myndigheter i alle land har.
Politiet er her fordi det dessverre finnes forbrytere iblant oss, mer eller mindre
over alt. Og vi er glade for at politiets beskyttelse er her. Det hører med til landenes
gode ordninger. Men nå er det mange som ikke vil betrakte disse på linje med
"vanlige" kriminelle, men som "frihetskjempere". Da undres jeg: Hvilken frihet?
Og frihet for hvem?
Kan det virkelig tenkes at disse "sprengerne" kjemper for en rett de er blitt frarøvet?
I så fall bør de unisont kunne definere hva denne "retten" er og så forhandle om dette
på en sivilisert måte.
Men dette ser vi ikke. Her er ingen enhet FOR noe som helst, bare IMOT!
Disse er visst bare enige om en ting: Å være IMOT Israel!
Hvis de hadde et minimum av enhetlige ønsker, og ønske om å etablere et fredlig
forhold til de israelske myndighetene, så hadde de for lengst komt i gang med dialog.
Men når disse folkene tydeligvis ikke er noen enhet (i og med at noen sprenger seg i
luften, mens andre sier de vil forhandle), så er det nok vanskelig (les: umulig) å
forholde seg til dem på en konstruktiv måte.
For mens noen applauderer "sprengerne", (også i vårt land) så fordømmer andre
dette - og nettopp det skulle blitt gjort mye, mye mer!
For det blir neppe slutt på disse som vil markere seg med "selvsprengning", før alle
unisont fordømmer dette uvesenet, og forteller dem at slikt ikke bringer dem til noe paradis,
men setter dem i klasse med alle andre voldsmenn og forbrytere!
De hylles som selvutslettende helter, men de er offer for en forførerisk løgn! (Joh.16,2).
Det er ikke det minste heroisk å "gi" sitt liv, når man samtidig frarøver 20 andre livet!
De påberoper seg Gud, men for Gud teller det langt mer å leve sitt liv som et tjenende
menneske, enn å sprenge seg selv - fulle av hat!  
" Om jeg gir mitt liv til å brennes, men ikke har kjærlighet, så gagner det meg ingen
ting", sier Guds ord (1.Kor.13,3).
De påberoper seg Gud, men hva sier Guds lov?  
Jo bl.a. "Du skal ikke slå i hjel" og "du skal elske din neste som deg selv".
"Skynd deg å komme overens med din motstander", sier Jesus i Matt.5,25.
Oppfyll tilværelsens kanskje aller viktigste lov: Tilgi ubetinget, og bli tilgitt!
(Mark.11,25-26)
Og dette gjelder alle - enten vi er i Midtøsten eller andre steder.
Derfor må de slutte å så ut hat og løgn om sin neste. Det er Guds bud til alle
mennesker.

Hat og uforsonlighet kommer fra den onde. Det er en håpløs stuasjon når grupper
innen et land av prinsipp avviser forhandlinger og forsonlighet, og ikke på noen
vilkår vil gå inn på dette.
De israelske myndigheter handler vel ikke alltid slik de burde (i likhet med andre
land), men hvordan hadde våre myndigheter taklet en lignende situasjon? Hva om
f.eks. samene hadde begynte på en lignende måte i vårt land? Og kanskje de fikk
støtte fra f.eks. Spania.
Hvordan hadde vi reagert på det mon tro? Hadde vi da applaudert både samer og
spanjoler?
Vi bør forsøke å forstå Israel med slike analogier.
Israel trenger i dag vår forbønn og støtte som aldri før!
Og selvmordsbombere med alle sine meningsløse, blinde voldsaksjoner - bør mye
mer bli gjenstand for en unison fordømmelse fra hele verdenssamfunnet!

Hvor er dere! Alle organisasjoner for godhet og rett! Hvorfor er dere så stille?
Skulle ikke støtteerklæringene for Israel strømmet på for hver eksplosjon?
Og skulle ikke avsky og fordømmelse mot terroristene være enda sterkere?
Jo, det må bli et unisont og massivt press fra verdensopinionen!
Men hva skjer? Jo, bl.a. ser jeg at mange av våre media fordømmer at israelske
myndigheter går til aksjon mot noen terrorister, før disse klarte å sprenge seg selv og
mange andre, uskyldige i luften! "Hallo!", sier jeg bare.
Hva er verst - om en terrorist må bøte med livet for israelske kuler - eller at samme
mannen mister livet for egen hånd, sammen med 20 andre sivile som så gjerne ville
leve ….

Selvmordsaksjonene er ren djevelskap, og eier ikke et fnugg av heroisme i seg!
Dette må verdenssamfunnet etter hvert mane seg opp til å si høyt og tydelig!
For hvis vi ikke fordømmer dette mer enn hittil, får vi snart dette ved egne dører også!
Og særlig hvis vi til og med unnskylder og støtter dette uvesenet!
For som vi sår, må vi høste (Galat.6,7). Dette er også en av de sentrale, universelle lover
som vi gjør vel i å akte på.