Norge står på for menneskerettighetene internasjonalt, og vi fordømmer
mennesker og nasjoner som krenker disse.
Når mennesker i andre nasjoner trues med døds-staff p.g.a. at de tenker
og mener noe annet enn et bestemt offisielt syn, da gjør vi anskrik
og viser til menneskerettighetene.
Dette er vel og bra, og dette bør vi fortsatt gjøre.
Det er rett å «ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv».
Men her må det være tillat å etterlyse en viss konskvens i enkeltes
forvaltning av menneskerettigheter. For når vi slik løfter en pekefinger
mot andre, da må vi finne oss i, selv å «bli gått i sømmene» en del.
Ordet om å se flisen i sin brors øye, men ikke bli var bjelken hos seg selv,
er stadig like aktuelt.
Rettferdigheten er krevende, og den som vil dømme andre må selv være ren.
Den som henviser til en absolutt rett som står over landenes lovgivning,
må la den samme rett gjelde for seg selv.
For bare hvis en regner med at Retten er en absolutt størrelse, bare da
er det konsekvens i dette «å blande seg inn i andre lands indre anliggende»,
og fordømme deres lover og praksis.
I det øyeblikk en gjør ”retten” avhengig av f.eks. ett eller annet flertall i ett
eller annet land, i det øyeblikk snakker man ikke om Retten i absolutt
forstand.
Norge har på mange måter tatt mål av seg til å opptre som verdens
samvittighet, noe vi har høstet mye ros for.
Dess større grunn er det å ta denne rolle så pass alvorlig, at vi er villig til
også kaste et kritisk blikk på vår egen lovgivning.
Skulle det være noe hos oss selv som hemmer oss i denne viktige rollen,
ja som kanskje rett og slett diskvalifiserer oss?
Til ettertanke:
Det finnes to kjemper i tilværelsen: Retten og Makten.
Makten ruver, men hvem kommer først?
En makt uten rett er dømt til undergang, men Retten kan aldri tilintetgjøres.
Makten skifter, men Retten står fast, og etter hvordan makten til enhver tid
forvalter retten, etter det skal makten dømmes.
Gode lover representerer Retten, men (obs!) dårlige lover opphever aldri
Retten!
Hva er rett, da? – vil noen spørre.
Mesteren selv har formulert det best:
«Alt det dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal dere gjøre
mot dem». Matt.7,12.
Legg merke til at dette budet innebærer å være aktiv og oppsøkende.
Det er ikke bare snakk om passivt å la være å gjøre mot andre det vi selv
misliker – selv om dette også ligger i det, men det er snakk om å
ta initiativet » å gjøre».
Mer eller mindre bevisst har alle mennesker denne loven nedlagt i seg
fra Skaperens hånd. Det er vår samvittighet.
Samvittigheten kan skades og sløves, men den kan også renses og vekkes
til livet igjen.
Menneskerettighetene representerer derfor på mange måter det vi innerst
inne vet er rett – at alle mennesker har like stor verdi og har de samme
gudgitte rettigheter.
I det øyeblikket vi sier: «Dette er et menneske», sier vi også – «dette menneske
har alle de rettigheter et menneske skal ha».
Og videre sier vi: «Vi har ikke rett til å frata dette menneske noen av de
rettigheter vi selv regner som en selvfølge.»
Abortloven.
Et sørgelig kapittel. Full av fortvilelse og vold, kompromiss og halvhet.
Full av dårlige samvittigheter.
Samvittighetene tier nemlig aldri om denne uretten! Tiden vil vise at
abortloven er en ond og urettferdig lov.
Abortloven tar strupetak på vårt folks framtid og håp.
For selvsagt er et foster på x uker like mye et menneske som
et foster på x uker + 1 time ! !
Når menneskeverdet kan stige fra null til hundre prosent på en time,
kun fordi dette er bestemt av et visst flertall i et visst land, da viser dette
like mye vold mot menneskerettighetene som når makthavere
i andre land nekter store grupper menneskeverd og rettigheter!
For når menneskeverdets gyldighet settes etter andre menneskers tykke,
uten noe reelt og biologisk innhold, da forfekter man slett ikke menneske-
rettigheter, men det stikk motsatte!
Abortloven er et resultat av at vi på 60- og 70-tallet glemte vårt «Fader vår»
som sier: «Led oss ikke inn i fristelse».
I stedet hørte vi på sex-profetenes budskap, der det første skritt var å
latterliggjøre god gammel moral, og dernest spe på med «forskningsresultat»
som sier at god gammel moral er skadelig.
Videre legges frem hvor vidunderlig det er å leve ut sine lyster uten grenser
av noe slag.
Dette har jo vært det dominerende budskapet de siste 20-30 år!
Resultatet ser vi i dag: Et samfunn i full oppløsning – med tusen splittede
hjem, og med økende volds- og selvmord-statistikk.
Hvor er det blitt av det lykkelige fordomsfrie samfunn de lovte oss?
Og i stedet for et rikere og lykkeligere liv, gjorde mange samme erfaring
som den svenske forfatteren Hjalmar Söderberg, når han bekjente sin tomhet og
sin nød med utsagnet: «Jag tror på köttets lust och på själens obotliga ensamhet»
Abort-«retten» tvang seg fram, for å skrape vekk alle uønskede frukter av dette
moralske skredet. Men altfor mange kvinner har fått merke at det barnet de fjernet
fra magen, aldri kunne fjernes fra hjertet! Og de visste ikke, og ingen sa det til dem,
at mens smertene i magen går over, og forvandles til glede – så vil hjertets smerte og
sorg vare år ut og år inn!
Abort-”retten” er ingen Rett, men abortloven er en apartheid lov som fratar en
gruppe mennesker de rettigheter alle mennesker – store eller små, har rett på!
Javisst er menneskerettighetene viktig å deklamere og forsvare, både nasjonalt
og internasjonalt, og visst bør vi rette en pekefinger mot regimer og stater
som tråkker menneskeverdet under fot.
Men når vi roper så høyt om andre, bør vi også rydde litt i eget hus, og tenke litt
på de små spirene til Ola og Kari som brutalt ryddes ut ved våre sykehus!
For dette er små mennesker som norsk lov pr. i dag sier menneskerettigheter
ikke gjelder for.